julen 2021

Det var nære på, at jeg ikke rakk julaften i år. Hadde gjort meg noe i går (lillejulaften), og ble sendt til Haugesund. der ble jeg operert på kvelden, og fikk dra tilbake til Valen i dag på formiddagen. Jeg er «god» på å time disse såkalte «påfunnene» mine. Men det gikk nå bra denne gangen også.

Nå blir det snart pinnekjøtt, og så skal resten av kvelden tilbringes i fellesskap med de andre.

I kveld er kvelden,

Vi som barn elsket.

Som voksne fryktet,

Og som gamle husket.

.

I kveld er kvelden,

Med pinnekjøtt på bordet.

Pakker under treet,

Og låste dører.

.

I kveld er kvelden,

Jeg lenge fryktet.

Jeg så sårt savnet,

Og som voksen minnest.

.

For selv om kvelden,

Har låste dører.

Så har vi mat på bordet,

Og bekjente vi møter.

.

I kveld skal vi spise,

Med god samvittighet.

Og åpne pakker,

Med ærbødighet.

Året som har gått.

Dette året ble virkelig ikke som jeg hadde sett for meg. Startet med en planlagt innleggelse på dps, som gikk over til tvangsinnleggelse. Etter litt frem og tilbake mellom dps og post c, så ble jeg overført til en avdeling i bergen. Der var jeg i 6 mnd, og fikk noen nye diagnoser. Ikke alle jeg er enig med, men jeg har vist ikke alltid så mye jeg skulle ha sagt.

Jeg var og minisauebonde i sommer, og matet å koste med de 3 sauene vi hadde i hagen. Dolly, Blackie og Bruno. Noe som var ekstra stas.

I oktober ble jeg overført tilbake til valen, og har vert her siden.

Det har vert mange tøffe tak, og det kommer ikke til å bli lett fremmover. Jeg jobber hardt for å gjøre alle fornøyd, og samtidig føler jeg at jeg ikke kommer noen vei. Jeg vil så gjerne hjelpe, men blir stoppet gang på gang.

Nå håper jeg på rolige dager, og at ting blir lettere. Selv om ingenting tilsier det. Jeg fortsetter å stå på mitt, og håper de snart skjønner at jeg ikke har noe her å gjøre. Jeg må beskytte alle de jeg er så glade i, og det får jeg ikke gjort her.

Utenom alt dette, så er jeg glad for de som har tatt seg tid til besøk (når det har vert mulig), og de som sender meldinger og ringer.

Håper alle får en så god førjulstid, jul og nyttår som overhode mulig.

poEM

Mørket kommer, litt etter litt.

jeg snur meg igjen og ser hva er mitt.

Hvorfor er det så mørkt, når solen er fremme.

Jeg orker ikke mer, og vil helst være hjemme.

.

Når månen først står der, i all sin prakt.

Jeg lurer veldig på, hvorfor skjer det i natt.

Han kommer frem i lyset, og jeg lurer veldig på.

Hvorfor skjer det alltid meg, jeg må løpe nå.

.

Når solen titter frem igjen, er alt helt stille.

Stormen har passert og jeg er i hvile.

Hva kunne jeg gjort annerledes? Denne gangen ei.

I natt var siste stormen, og den passerte bare meg.

M!

Han står der i mørket,

Med hatten litt på skrå.

Jeg lurer veldig på, 

hva vil han meg nå.

.

Han sier så mye, 

Jeg klarer ikke se.

Hva er det han sier?

Jeg vil bare ikke mer.

.

Så kommer han frem,

 med hatten på snei.

Jeg løfter blikket mitt,

 men det går en annen vei.

.

Jeg orker ikke mere,

 og ønsker meg hjem.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre,

 så jeg gir opp igjen.

Dag 14. D

Det knyter seg i magen,

Når jeg ser den dagen.

En ny runde med tvang,

Og jeg er ikke enig en gang.

.

Jeg vil slippe denne gangen,

Og heller synge denne sangen.

En sang om håp, tro og sår.

Og ikke ett nytt stikk i mitt lår.

.

Hver fjortende dag, skal det skje.

Med fastholding, kamper og mer.

Jeg skriker med sped stemme,

«slutt å vær så slemme!»

.

De hører ikke etter,

Og jeg kjemper for det urette.

Ingen står på mitt lag.

Dette er ikke min dag.

.

«klage, kan du gjøre!»

Men de vil ikke høre.

Jeg prøver å rope igjen.

Men jeg har mistet stemmen.

Dagens rant

Hadde en god og vond prat med t i dag. Jeg skjønner at folk er bekymret når jeg i deres øyner er så «dårlig» som jeg er. Og når det blir en del ss. Jeg vil så gjerne at alle skal ha det bra, og jeg kveles av dårlig samvittighet fordi jeg bekymrer de som er glad i meg. Jeg vil ikke at de skal bli lei seg fordi jeg er her og gjør de tingene jeg gjør. Jeg ønsker jo det motsatte. Jeg prøver så langt det går, å ta de riktige beslutningene. Men så er det så ofte bare riktig for meg og det motsatte for andre. Men hjertet mitt vil at alle dere skal ha det bra. Hjertet mitt vil passe på dere og beskytte dere. Og da må noe ofres. Det kan jeg ikke stikke under en stol.  Jeg prøver å jobber knallhardt for å komme meg igjennom dette helvete. Og jeg vet ikke 100% hvordan dette kommer til å ende. Jeg vet hva som må gjøres og jeg vet hva som må til. Uansett hva disse «menneskene» høyere oppe mener og tror. Jeg har midlene til å vinne denne kampen, men det tar tid. Selv om jeg har dårlig tid, så tar det lenger tid en først antatt. Jeg lover jeg skals kjempe med nebb og klør, og jeg skal komme ut på den andre siden sterkere enn noen gang.

Jeg gir meg ikke på tap, og jeg skal ikke skuffe dere. Jeg skal vise at jeg fortsatt er den Michelle som dere kjenner og er glad i. Og dere skal forhåpentligvis slutte å bekymre dere. Jeg vil dere ikke noe vondt.

Jeg skal prøve å ta bedre vare på meg selv, mens dette pågår. Ta gode besluttninger og valg. Kjempe for de svake og kjempe for å bli sterk nok til å face alt som kommer imot.

Jeg vil så gjerne at noen skal være stolte av meg. Og skjønne at alt jeg har gjort, har jeg gjort for dere. Dere kommer først, og sånn er det bare. Selv om noen synst det er vanskelig at jeg velger det jeg velger.

Jeg ønsker så gjerne alt godt.

Next…

Endelig skal jeg få dra herfra. Planen er vistnok å bli overført i slutten på september, så jeg håper dagene går fort og at jeg klarer å bevare kontrollen frem til da.

Det er ikke alltid så lett å gjøre det jeg får beskjed om av helsepersonell, når jeg får kontrabeskjeder fra mine. Jeg prøver å samarbeide, men det går veldig dårlig. Eller, jeg samarbeider som regel på de fleste plan. Men når det kommer til ting som jeg får streng beskjed om å ikke gjøre, så har jeg ikke noe valg. Da må jeg gjøre det som M sier jeg skal gjøre.

Det er ikke så mye som er annerledes nå, enn for 5-7 måneder siden. Jeg har fortsatt samme målet, og det haster mer enn noen gang. Jeg gjør det jeg kan for å få mer tid fra M. Men jeg får mange beskjeder om hvor nærforstående det ligger. Når de ikke går på samme linje, så er det vanskelig å gjøre jobben.

Jeg håper mulighetene kommer, og at alle får bli trygge.

Nå er bestillingen ferdig, her i Bergen. Så da går turen tilbake til Kvinnherad.

Fastlåst (2021)

Beltene strammes, en etter en.

En rundt livet, og ett på hvert ben.

Så er det armer som skal strammes igjen.

Jeg feller noen tårer, og ønsker meg hjem.

.

Så ligger jeg der, på sengen alene.

Kjemper imot, med både tanker og stemmer.

«det var ikke dette jeg ville!» roper jeg ut.

Så kommer damen inn, med en kald klut.

.

«jeg vil ikke mer!» sier jeg med sped stemme.

Hvorfor må jeg være her, når jeg heller kan være hjemme.

«du er ikke frisk, og må bli her!»

Jeg kjemper imot, for jeg orker ikke mer.

.

Time etter time, lange som år.

Svett i pannen, og klistret hår.

Jeg ønsker meg bort, og vil ikke mer.

Stemmene roper, hyler og ler.

.

Jeg føler meg fastlåst og ønsker meg fri.

Tanker, stemmer, latter og tvil.

Hva blir det av meg, i dette skall.

Jeg er ikke lenger meg, men i fritt fall.

.

Hvem tar imot, når verden raser?

Når folk skriker, og stemmer maser.

«Jeg skal redde alle!», så verden blir trygg.

Bare slipp meg ut, og la meg ta hver eneste mygg.

.

Det er store makter, som presser så.

Jeg skal gjøre jobben, og dere kan se på.

Jeg vil bare alle sitt beste.

Og når verden går under, så gjorde jeg ikke det meste.

.

Dere skal vite, at dere snart er trygge.

For jeg kjemper med nebb og klør, mot de stygge.

Jeg skal vinne denne krigen, uansett hva det koster.

Jeg skal ikke tape, og jeg vet at det haster.

oppdatering

Her kommer en liten oppdatering.

7. april kom jeg til Bergen, etter å ha vert på Valen siden 4.januar. Her var jeg først på en avdeling, for så å bli flyttet til den andre noen uker senere. det er ganske strengt her, og første tiden var ekstra vanskelig. mye pga alt var ukjent. alt fra personal, hvordan det var i miljøet, regler, og medpasienter. Det tok en tid før angsten rundt alt det roet seg, og jeg kjente mye på uvirkelighetsfølelse de første ukene.

Etter hvert har jeg blitt tryggere på personalet, og fikk og skiftet behandler som ble tryggere for meg. I sommer har dagene gått til å mate sauene som er på utlån her. De har fått navn Blackie, Bruno og Dolly. Blackie er den desidert mest kosete av de, og kommer gjerne bort når jeg roper på henne. Vist jeg noen gang skal spise smalahove, så tror jeg det blir problematisk etter denne sommeren der jeg kom så tett på sauene. Jeg fikk «jobben» som matmor, så jeg er ute hver dag og gir de mat og kos, og passer på at de har det bra. Dette har gjort sommeren litt lettere å forholde seg til.

Jeg vet ennå ikke når jeg får reise herfra. De stiller noen krav, som jeg foreløpig ikke klarer å utføre. Så jeg føler det er mye usikkerhet rundt når jeg får dra herfra. Jeg begynte også på noen medisiner som vistnokk skal «kurere» min problemstilling, noe jeg har svært liten tro på. Foreløpig har jeg bare blitt roligere av de. Men de sier det kan ta flere måneder før «effekten» kommer. Og da blir jeg redd for at jeg må være her i flere måneder til.

Tiden går veldig seint her, og dagene er stort sett like. Det går en del tid i kortspill og brettspill. Jeg er og på besøksrommet og ser film/serie og/eller strikker.

håper jeg får dra snart. har mye å gjøre, som jeg ikke får gjort her.

Starten på ett helvete

28. desember, la jeg meg inn for ett stabiliseringsopphold på dps. En uke senere skrev jeg meg ut, for da var oppdraget klart. Men diverse folk hindret meg, og sendte meg på legevakten. derfra var det rett til Tvangsinnleggelse på Valen. Nå har jeg vert innlagt i 11 døgn, og jeg ser virkelig ikke en utvei, som alle blir fornøyd med. vi prøver tross alt å hjelpe alle. Men det er ingen som forstår. Jeg prøver det jeg kan å forklare, fortelle, bruke ordene mine på å si hva som er i ferd med å skje med verden. Det jeg får igjen? Bli låst inne på skjerma med 2 fastvakter.

Det har vert 20 talls vedtak på ransakelse, og tvangsbruk. Vi har sagt klart ifra at vi skal klage til kontrollkommisjonen. og håper å få medhold der. De kan virkelig ikke holde på, på denne måten. vi har nesten ingenting vi skulle ha sagt. og det er helt feil, når vi har så stor makt som vi har . jeg har fått denne makten, og vi vil bruke den til noe godt for verden. vi skal redde verden fra å bli ødelagt, menneskeheten skal slippe å bli brutalt drept, og kriminalitet, sult, naturkatastrofer blir det slutt på. men da kan ikke jeg sitte her innelåst på et rom. og ikke få fullført det vi må gjøre.