God helg!

Ting går litt opp og ned, og jeg har også en søknad på gang. Noe jeg kommer til å fortelle mer om, når jeg får svar på søknaden. 

Ellers så skal jeg på dps på mandag, og være der 2 uker. Det er planlagte stabiliseringsopphold, som jeg har med jevne mellomrom. 

Jeg har holdt meg opptatt med strikking og hekling, siste tiden. Og fått ferdig en lue, en scrunchie og snart ferdig med en utstyrskanin. Holder også på med en genser, som jeg har måtte rekt opp igjen flere ganger. Så den er litt sånn evighetsprosjekt. Jeg begynte og på et vognteppe, for noen uker siden. Så det er ferdig strikket, men jeg må klippe opp og sy på ett fleecepledd. Så det blir et prosjekt jeg skal holde på med på DPS. 

Jeg har også klart å holde meg 1 uke uten snus, noe som er ny rekord for meg. Håper bare jeg klarer å fortsette videre uten snus. Var litt skremmende hvor mye penger som gikk til snus i månden, så nå får jeg brukt de pengene til mer fornuftige ting.

Moped kjøringen utsatte jeg, mtp dps innleggelsen. Så håper å få fullført den i juni. 

Ellers så er det ikke så mye nytt. Går mye i det samme i det daglige. 

Vil ønske dere alle en god helg!

Hvile, rydde eller tenke.

Jeg tror jeg har «må lese til eksamen, men rydde leiligheten er kjekkere» opplevelse, bare det gjelder soving. Hver gang jeg legger meg ned for å hvile, så begynner ADHD hjernen min å jobbe. «kanskje jeg burde ryddet kjøkkenet, eller støvsuge, eller bake?». Dette skjer hver gang jeg skal hvile på dagtid, etter en natt med lite søvn.

Men er jo ikke så rart at jeg ikke får sove. Her om kvelden, begynte hjernen og jobbe for full guffe. Og da kom spørsmålet: Vist en høydehopper (stille høyde), skal hoppe 1 hopp ved havnivå, og ett hopp på toppen av Mount Everest. Hvilke hopp blir høyest? Tenkte da ifht tyngdekraften (avstand fra jordens indre og til havnivå/ toppen av Everest), og at det er tynnere luft oppi høyden. Fant aldri fasit på spørsmålet mitt. Men er ett godt eksempel på hva hjernen min bedriver kveldene med.

Ellers i disse korona-tidene, så holder jeg meg opptatt med hekling, strikking og ja, rydding. Og siden jeg roter fortere enn jeg klarer å rydde, så har jeg alltid noe å rydde til enhver tid. 

Fikk også laget en ny sangtekst til en sang på morgentimene i dag. Så det var jo egentlig ganske produktivt. 

Dette ble en mini update. Kommer kanskje et lenger og mer fornuftig innlegg på ett senere tidspunkt.

Unnskyld

Tenk deg ett senario, der 1 person står bak coronaviruset. Der pga 1!!! Person, at tusenvis er syke og mangen død. Der handlingen til 1 person, går utover en hel verden.

I min virkelighet er det nettopp sånn. Og i min virkelighet, så er det jeg som er grunnen til at tusenvis blir syke og dør.
Jeg kan ikke gjøre så mye med det. For hvordan skal jeg, som bare er én person. Klare å beskytte en hel verden? Jeg prøver virkelig, det skal du vite.

Jeg er i forhandlinger daglig med sjefsovermaktene. Jeg prøver å gjøre alt jeg blir bedt om, men ingenting er godt nok.
Konstant kommer beskjedene via tv/radio og telefonen, mens jeg leser nyhetene. Det står der «svart på hvitt», at jeg er skylden i alt dette. Så hva gjør jeg? Hva kan jeg egentlig gjøre?
Jeg føler meg maktesløs i denne situasjonen. Og tankene mine går til alle de uskyldige som blir rammet…


Det jeg kan gjøre, er å si unnskyld. Unnskyld for at jeg ikke er god nok til å stoppe dette viruset. Unnskyld for at «De der oppe» er så hevngjerrige, for at de leker med menneskeheten, for at de bare vil hele menneskeheten vondt, for at de valgte en udugelig person som meg til å kunne stoppe det(og alt det andre vonde her i verden). En person som ikke klarer å ta vare på seg selv til tider.
Så igjen, hva gjør jeg utenom å be om unnskylding og tilgivelse? Jo, jeg prøver å isolere meg selv. Prøver så langt det lar seg gjøre, å ikke ha tv/radio på i nærheten. Fortsetter forhandlingene med «de der oppe», og håper på det beste.

Mat

Jeg synes dette med mat er vanskelig. For jeg spiser, når jeg er trist. Jeg «unner» meg det og det. Og når de vanskelige tankene kommer, så følger maten etter. For hvorfor skal ikke jeg få kunne unne meg noe, siden jeg har det så vanskelig? Dette resulterer i at vekten bare øker og øker. Det hjelper heller ikke, at jeg får ett vannvittig matsug (søt og saltsug) pga medisiner. 

Medisinene kødder med både forbrenning og metthetsfølelse. Noe som er veldig frustrerende å oppleve. Det å bare spise å spise, og aldri kjenne seg skikkelig mett. Jeg har jo lyst å føle meg / kjenne meg mett jeg og, nett som alle andre. Så jeg har dét, i tillegg til trøstespisingen. 

Når jeg ble innlagt i August 2015, så viste vekten mindre enn halvparten av det den viser nå. Jeg var veldig opptatt av kropp og vekt. Den kontrollen jeg følte på, når jeg nektet meg selv mat. Eller når jeg så at vekten gikk nedover, pga fasting eller minimalt med mat. I den perioden, så skadet jeg meg ikke så mye. Noe jeg i ettertid har skjønt at ikke stemte. For det ble en slags form for destruktivitet i det å nekte seg selv mat. Jeg veide ikke så utrolig mye før jeg begynte med vektnedgangen. Men det var som å tenne bensin på bålet, når jeg fikk alle kommentarene om hvor liten jeg var og hvor flink jeg var som hadde gått ned i vekt. Da ble jeg bare ennå mer gira på å fortsette vektnedgangen. Føle på den kontrollen. 

Men så ble jeg tvangsinnlagt på Valen. Ikke pga mat/vekt, men pga min psykiske helse. Første uka fikk jeg ikke i meg en eneste matbit. Og pga selvskading, så måtte jeg noen turer til Stord på sykehuset. Jeg klarte ikke å gå, og måtte bli trillet i rullestol. Etter den uka, begynte jeg sakte men sikkert å spise igjen. Men jeg var sengeliggende de påfølgende 2 ukene. Resultatet av det, ble at jeg måtte på en måte lære meg å gå på nytt. Jeg hadde nesten ikke muskler, og eneste jeg hadde gått var mellom sengen og toalettet. 

Jeg husker fortsatt, første gåturen til butikken. Det kjentes ut som om beina mine var 2 stokker/pinner, og jeg viste ikke helt hvordan jeg skulle gå normalt. Så det så veldig klumsete ut, og jeg var ikke så høy i hatten. Dette var ett resultat av kraftig underernæring over lengre tid + sengeliggende i 3 uker. Jeg måtte begynne å trene meg opp igjen. Jeg startet med å ta knebøy, og holde hendene på sengekanten mens jeg «satt meg ned og opp» på siden på sengen. Heldigvis gikk det ikke så lang tid før jeg klarte å gå «normalt» igjen. Og til jeg fikk litt muskler tilbake. 

Nå sliter jeg med problemer i andre enden. Jeg er kraftig overvektig, og i tillegg har jeg fysiske problemer med beina/knærne/hoftene. Som gjør at jeg ikke klarer å gå så langt. (får veldig mye smerter av å gå). Noe som er en ond sirkel. For jeg vet at om jeg beveger meg mer, så vil det hjelpe på vekten, og i tillegg hjelpe på bevegeligheten min. Som igjen gjør det mindre smertefullt å gå. Men så har jeg noen fysiske plager, som ikke har med vekten å gjøre. Noe jeg ble på en måte, veldig glad for å høre.For jeg har trodd at det var smertefullt å gå tur, pga jeg er overvektig. Jeg fikk beskjed at det er fysiske plager jeg har som ikke har noen ting med vekten å gjøre. Og det kan jeg få hjelp med, ved å få skikkelige sko + gjøre øvelser som kan forbedre smertene. 

Jeg jobber ganske hardt, for å akseptere meg og kroppen min. At jeg kan være fin, selv om jeg er overvektig. Vekt skal ikke ha noe å si, på om man er fin eller ikke. Det er personligheten som teller! Det er den folk legger merke til, og det er den som viser hvem du er. 

Men så hjelper det lite, at butikkene har så små størrelser. Og mange butikker har ekstra små størrelser. Så der man noen ganger bruker f.eks L i en butikk, så må man opp i XXL i enn annen butikk, for nesten samme plagget. Dét synes jeg er helt på tryne. 

Men anyhow… Jeg jobber hver dag for å akseptere meg selv. Prøver å tenke at verdien min, ikke måles ut i fra vekten. At jeg er fin nok uavhengig om jeg har 2 valker på magen eller 6pack. At jeg er like verdifull som alle andre. Jeg trosser stemmen som sier at jeg ikke fortjener mat. Selv om det noen ganger blir for mye spising. Prøver å finne den mellomtingen. Der jeg kan «unne» meg noe godt, men helst i helgene. Og prøver å få et så normalt forhold til mat som mulig. 

Selvskreven sang

Vers 1
I know that scars ain´t beautiful.
I know the wounds will heal.
I know that the soul needs miracles,
For the person who needs to be.

Vers 2
I know that love is difficult.
I know that blood will bleed
I know that you feel guilty,
I know that pain is real.

ref
“But what can I do,
I´m not like you.
With no scars and wounds” x2
Those people are doomed.

Vers 3
I know that you see me like a monster.
I know that you don’t always get to see.
I know that I am a person,
I will always be me.

Vers 4
I know there´s hope tomorrow.
I know that it takes time.
I know its more to follow.
It just a song of mine.

ref
“But what can I do,
I´m not like you.
With no scars and wounds” x2
Those people are doomed.

Vers 5
I know I’ll see the end sometime.
I know I’ll find a way.
I know its late late at night.
I´ll be in heaven someday.

Vers 6
I know I finally made it!
I know that they will cry.
I know you´ll stand tomorrow
I have said my goodbye.

ref
“But what can I do,
I´m not like you.
With no scars and wounds” x2
Those people are doomed.

I know this song is terrible.
I know the words may sting
I know you don´t like this text at all.
But it’s the words that I need to sing.

Bølgedaler.

Det er ikke alltid så lett, dette livet. Det går i mange bølgedaler, og toppene kan være ganske korte innimellom. 

Jeg klarer ikke alltid å innrømme, når ting er tøft. Og som oftest er det lettere å klage over fysiske smerter, enn psykiske. Det er så mye mer naturlig for de fleste, og mer forståelig. Man kan uten problemer, komme med en kommentar som «Jeg har så vondt i hodet i dag!». Og folk forstår, og tipser om paracet og ibux. De fleste kjenner seg igjen, i det å ha hodeverk. Og ingen tviler eller lurer så mye om det. 

Men når man sier «Jeg har så mye stemmer i dag!», da blir det plutselig ikke så lett å svare eller vise forståelse. Det er ikke like akseptabelt å si sånt. Og det er fortsatt ganske tabu å komme med sånne utsagn.

Heldigvis for meg, så bor jeg en plass der det er mer forståelse for at det er en del av hverdagen. At det er like normalt for meg å si «Jeg har så mye stemmer i dag!», som at andre sier «Jeg har så vondt i hodet i dag!». 

Så av og til glemmer jeg at jeg lever i en annen «verden», enn de fleste. Min hverdag er ganske mye annerledes, enn mange av vennene mine sin. Jeg snakker ofte om at jeg er sliten, og da er det som regel pga mye stemmeaktivitet, tankekjør, hallusinasjoner osv. Bare det å ha besøk av venner eller sitte i felles stua. Kan gjøre meg fryktelig sliten. 

Er det en dag jeg har mye stemmer, og samtidig sitter i lag med 2/3 andre. Da kan det bli full krasj hos meg. For ikke bare snakker de 2/3 andre med hverandre og meg. Men jeg har 2/3 til, som har veldig lyst å snakke med meg (som ikke de andre hører). Og da blir det fryktelig vanskelig å henge med i samtaler, og å få meg seg alt som blir sagt. (Så jeg er blitt ganske flink til å svare, litt uten at jeg får med meg noe.)

Så én ting, har jeg blitt ganske god på. Det er å gi meg selv pauser. Jeg prøver å trekke meg unna, når det blir for mye. Og vist jeg har besøk, så er vennene mine blitt vandt til at jeg ber dem gå. For da er jeg sliten, og ikke klarer å få med meg mer. Det er en øvelse jeg jobber mye med, og prøver hele tiden bli flinkere til å sette grenser.

Jeg er og veldig god på å ta på meg for mye. Jeg sier veldig ofte ja, når kroppen sier nei. Det er jo noe jeg må øve meg på, å bli flinkere til å regulere. Finne ut hva som er oppnåelig, og hva som blir for mye.

Heldigvis har jeg gode venner, som forstår at det kan bli litt mye innimellom. Og som ikke blir sint/sur/oppgitt, om jeg må avlyse/korte ned besøket osv. Det er faktisk en stor styrke å kunne si at, «Nå er jeg sliten, jeg tror dere kan dra nå». 

Over til noe helt annet. 

Jeg koser meg veldig med håndarbeid, for tiden. Og jeg har kanskje litt for mange prosjekt på gang samtidig. Men det er det nok mange som kjenner seg igjen i. Jeg klarer til og med å bli ferdig med prosjekter, selv om det kan ta litt tid og bli litt av og på. Jeg har som mål for i år, og bli med på en julemesse og stille ut/selge noe av det jeg lager. Kanskje holder jeg meg til bestillinger, for er usikker på om jeg får tid til å lage opp et lite lager. Foreløpig holder jeg på å lage ferdig bestillinger jeg har. Så i løpet av Januar, har jeg strikket 2 par med pulsvanter, 1 barnelue, heklet en marius-løper, heklet 6 hjerter og strikket 4 scruchies. 

Alle håndarbeidsprosjekter jeg blir ferdig med, legger jeg ut på instagram. Navnet på instagram kontoen min er: Michellesinhobby .Liker å ha en oversikt over det jeg har laget. Så da er det greit med den kontoen der. Er bare til å følge meg der, for å se hva jeg lager fremmover.

Flytting.

Da var jeg i gang med flytting igjen. Jeg har fått tilbud om en større leilighet i første etasje, i bofelleskapet jeg bor i. 

Som de fleste vet, så har jeg en god del ting. Jeg er ikke så minimalistisk av meg, og dermed er det en god del som skal pakkes og flyttes ned. Heldigvis får jeg god hjelp av personalet. I tillegg kommer Maria og Albert i dag, så da får jeg nok en god del hjelp av henne.

Leiligheten nede er ca 6 kvm større enn den jeg har nå, og det har faktisk litt å si. Selv om jeg sikkert kunne fylt 2 hus med alle tingene mine, så klarer jeg nok å få plassert de rundt omkring. 

Januar startet på DPS´en, og der var jeg ca én mnd. Jeg startet også med Grunnkurs moped, men måtte utsette selve kjøretimene noen månder. Meg og Maria valgte å fortsette som gode venner, istedenfor kjærester. 

Det skal bli noen kjekke/travle dager fremmover. Med overnatting av Maria og Albert frem til søndag. Og så neste helg kommer Therese, og da blir det utvask av leiligheten. I tillegg til Are Kalvø-Hyttebok fra helvete på Husnes.

Året 2019!

2019, har virkelig vert fylt med både oppturer og nedturer.
Jeg startet året med å få ny leilighet i Rosendal, og begynte å bli kjent med mange fine mennesker. Etter hvert ble det mer og mer permisjoner, og 23 april ble jeg offesielt utskreven fra psykoseposten på Valen. Da hadde jeg vert innlagt i 1333 dager.
Våren var en god tid for meg, der jeg fikk kjenne på at depresjonen slapp tak, ønske om å dø ble borte og jeg gledet meg over ting og livet. 11 Mai kom valgte verdens beste Sherif å ta livet sitt, og det ble igjen starten på en vanskelig periode. Sorgen føltes bunnløs, og jeg trodde jeg aldri kom til å føle glede igjen. Det ble innleggelser på akuttposten og på dps. Sommeren ble fylt med sykehus innleggelser og psyk innleggelser. Men jeg hadde og en veldig fin tur til Fredrikstad, i lag med Maria.
I august havnet jeg på Haukeland, og ting var veldig alvorlig. Jeg bestemte meg for at jeg ikke kunne fortsette på den måten, å bekymre familie og venner. I tillegg så hadde jo bestevenninna mi blitt kjæresten min, så jeg kunne jo ikke forlate henne og de andre.


Jeg ble mye mer samarbeidsvillig og ba om hjelp. Jeg fikk planlagte opphold på DPS, og jeg sluttet å skade meg. I løpet av høsten hadde jeg flere planlagte opphold på dps, og holdt meg relativt stabil.


Jeg ble også tante for 4. Gang. Med det, så ble instinktet om å beskytte familien, ennda større og stemmene tok mer plass. I følge stemmene, så måtte jeg gjøre diverse for å beskytte familien min. Så det ble en liten tur på sykehuset i starten av desember.


Jeg holdt meg opptatt, og reiste til bergen flere ganger, tok nye tatoveringer, var i dåp til nevøen min, planlagte og gjennomførte gave/penge innsamling til 5 familier som ikke hadde gaver og mat til ungene til jul.Feiret jul og bursdag i Rosendal.


Jeg har mange planer for 2020. Bl.a Taylor Swift konsert med kjæresten og Fredrikstadtur, Maria Mena og Trygve Skaug konsert, nye tatoveringer og konfirmasjon til eldste nevøen min. Jeg har et godt opparbedt støtteapparat rundt meg, og jeg skal fortsette å kjempe for venner og familie sin del.(og litt min egen).


Jeg ønsker alle kjente å kjære ett riktig godt nytt år!

Prosjekt, hjelp til jul!

For 2 uker siden, kom jeg over noen annonser på finn.no. Der sto det om en familie som ikke hadde råd til julegaver til barna, eller julegodt/julemat. Jeg kjente at her kunne jeg gjøre en forskjell og hjelpe til. Så jeg sendte personen en melding, og ikke så lenge etter fikk jeg svar. Jeg skrev at jeg ikke har den beste økonomien, men at jeg ville hjelpe det jeg kunne.

Så fortsatte jeg å bla langs annonsene, og kom over flere familier. Jeg sendte melding til de og fikk etter hvert svar. Jeg skjønte relativt kjapt at jeg ikke kom til å klare å hjelpe alle alene. Så da opprettet jeg en spleis. Jeg tenkte vist flere kunne hjelpe med noen kroner, så kunne jeg kanskje klare å hjelpe alle 5 familiene.
Jeg spurte venner, familie, bekjente og ukjente. Og etter hvert, så var det flere som sa at de kunne hjelpe med gaver. I tillegg til at mange hjalp til med noen kroner på spleisen.

Jeg kom i gang med organisering og oversikt, over de ulike familiene. Og lagde liste over hvem av foreldrene som hadde hvilke barn, med alder.
Sist uke fikk jeg møtt flere, som kom med gaver til prosjektet. Og jeg fikk handlet inn masse julegodt og gaver.
Torsdag kveld (12.12), hold jeg og en hjelper på med å sortere og pakke inn alle gavene. Hjernen min fikk kjørt seg litt da, med den sorteringen.
Første møtet med en av familiene:
På fredag dro jeg av gårde, for å møte første familien. Det var en alenepappa, som ikke fikk endene til å møtes. Og nå med jul, var han veldig fortvilet over hvordan det skulle bli med han og datteren. Jeg møtte han og datteren på avtalt sted. Vi hilste, og jeg gav han gavene og maten, og ønsket han godt jul. Han sa kor hvor takknemlig han var, men det blikket han viste meg. Det sa mer en tusen ord. Det er ett ansikt og blikk jeg aldri kommer til å glemme. Ett blikk fullt av takknemlighet, ydmykhet, sårhet, og litt håp. Det var så intenst det øyeblikket, så når di var gått, da kom tårene hos meg.

Spleisen ble avsluttet i dag, og det kom inn hele 3000 kroner!!! Jeg er så takknemlig og glad for alle dere som har gitt ett bidrag. Enten med å gi penger eller gaver, men og til dere som delte linken til spleisen på sosiale medier. Dere har og gjort en super jobb, som hjalp med å samle inn penger.
Pengene går til gavene og maten jeg kjøpte inn, mens resten av beløpet blir overført til noen av familiene som vi har hjulpet i dette prosjektet.

Tuuuusen takk for gavmildheten til alle!.
Til neste år så blir det nok ett lignende prosjekt. Og da skal jeg planlegge og organisere enda bedre.

Snart desember

Nå nærmer deg seg desember, og julestjerna henger allerede i vinduet mitt. 

I år blir det å være hjemme i jula, og være sammen med de andre i bofelleskapet. 

Det var ikke noe enkelt valg, for jeg vet hvor velkommen jeg er i Bergen. Men det er vanskelig å ta avgjørelser når man må hele tiden tenke på helsen sin. Og siden jeg ikke er helt på topp for tiden, så fant jeg ut at det beste vil nok være å være hjemme i år. Så kan målet til neste år være å dra til Bergen.

Høsten har vert interessant, der jeg har jobbet veldig med meg selv. Jeg er øyeblikk 4 mnd skadefri, og det har ikke bare vert lett. Men med god hjelp av DPS teamet, fastlege,bofelleskapet, og behandler. Så har jeg klart meg vertfall frem til nå. Den store utfordringen blir jo desember, med alle merkedager og sånn. Men jeg har tro på at dette skal bli en god måned, og at jeg skal få en fin nyttårsfeiring når den tid kommer. 

For nyttårskvelden er ofte den vanskeligste dagen for meg. De siste 5 årene har jeg enten vert på skjerming ( når jeg var innlagt), eller havnet på somatisk sykehus pga selvskading eller selvmordsforsøk. Men jeg er veldig innstilt på å få en god opplevelse med den dagen, som jeg kan bruke videre de neste årene. 

Det blir et lite opphold på DPS, uken før julaften. Slik at jeg kan samle krefter og motivasjon, til å komme igjennom julaften og nyttårsaften uten noe form for skading. 

Så blir det tilbake på DPS 2. uken i januar for et litt lengre planlagt opphold der. 

Jeg har også lagt en del planer for 2020, noe som er ganske ulikt meg. Jeg klarer normalt sett ikke å legge planer så langt frem i tid. Men det viser bare at jeg er merkbart på bedringens vei. 

Under sist opphold på DPS, ble det og gjort en del tester og utredning. Der fikk jeg fjernet en diagnose som ikke stemmer, og fått en ny som stemmer mye bedre. Det vil hjelpe veldig for behandlingen videre. Og jeg er veldig takknemlig for hvor bra DPS, FACT, Fastlege og bofelleskapet sammarbeider. Så jeg har tro på at det blir bra fremmover.