Ett siste farvel

I dag fikk vi tatt ett siste farvel til Sherif.

Det var både godt å vondt. 

Det var godt å få være med å bære deg til ditt siste hvilested, men det gjorde ekstremt vondt å si hade for godt. 

Det at så mange var med for å følge deg og får å minnes deg, viste bare hvor mye du betydde for så utrolig mange. Flere kom fram og sa fine ord om deg, og viste utrykk for hvor fryktelig trist dette var. 

Jeg forstår deg. Jeg forstår vertfall til en viss grad, hvorfor du tok det valget du tok. Det må ha vert så ufattelig vondt å gå rundt å vite at du aldri kom til å se dine nærmeste igjen. 

Men du hadde dine prinsipper. Du hadde din ære, og dine meninger. Og du sto for det du sa. 

Vi hadde ett godt samhold i dag. Vi sto sammen i sorgen og fortvilelsen. Vi hørte på ordene dine som du hadde skrevet. Du var en mann med mange sterke meninger, og det skal du være stolt av. 

Jeg er også stolt av deg. Stolt over at du holdt ut så lenge som du gjorde. Stolt over alt du oppnådde. 

Det er vondt å vite om all smerten du bar på, nesten helt alene. Men du ville ikke bekymre oss andre. Du ville ikke at andre skulle være lei seg pga deg. 

Så jeg skal fortsette å kjempe. Jeg skal stå opp hver dag og leve. Jeg skal lvee det livet du ønsket for meg, vertfall prøve. 

I sommerdagene, skal jeg sitte ute i sofakroken å tenke å minnes deg. Jeg skal tenke på alle de gode minnene vi hadde sammen. Jeg skal tenke på all jobben og kjærligheten du la ned i den sofaen. 

Det kommer til å gjøre vondt, lenge. Det er jeg forberedt på. Men jeg skal ikke la dette knuse meg helt, men som jeg sa til deg på Gry helges, jeg må få lov å være knust midlertidig. Det sa du at jeg fikk lov til. Jeg skal bære smykke ditt med stolthet. Og jeg skal minnes deg. Jeg skal fortelle alle som vil høre, hvor flott mann du var. Hvor omtenksom, snill, tålmodig, posetiv, ærlig og fantastisk du var. Og jeg skal ALDRI glemme deg<3. du er dypt savnet, og vi kommer alltid til å være glad i deg. 

Kjærlig hilsen jenten din :*

Ble nokk en tur til hgsd i år.

Ja, altså. Så var jeg her igjen for entende gang. Kom på sykehuset på mandags kveld/natt, etter inntak av uspiselige gjenstander. Ble 2 runder i narkose og en liten rift i spiserøret pga gastroskopien.
Jeg har lyst å si at dette blir siste gang, men det er noe med den avhengigheten når det kommer til selvskading. Det er liksom så mye å forholde seg til. Alt fra skadetrang, stemmer, om, men, dersom, vist, osv.
Jeg prøver virkelig det jeg klarer, for å unngå disse situasjonene. Og jeg prøver iherdig å stoppe det fra å gå så langt. Men det er ikke så enkelt som mange tror.

Ja, jeg har kommet langt og blitt ganske mye bedre på mange områder. Men selvskadingen henger dessverre fortsatt ganske kraftig i. Og jeg må innrømme at det skremmer meg, hvor lite jeg klarer å tenke konsekvenser av det jeg gjør. Kanskje i ettertid når legene forklarer alt det farlige som kan skje. Men så blir det på en måte litt glemt til neste gang. Og så tenker jeg at det sikkert ikke er så farlig som alle skal ha det til å bli.
Selv om jeg innerst inne vet at en dag går det skikkelig galt. Og det fikk jeg bekreftet i papirene. Når det sto at selvskadingen min kan med ett uhell bli fatalt.
Jeg prøver å ta til meg ordene, og jeg prøver å tenke konsekvenser. Men det er så mye annet som står på spill, og da klarer jeg ikke alltid tenke de «riktige» tankene. For i mitt hode virker det så logisk.

Fikk beskjed om at enten legger jeg meg frivillig inn på valen, ellers blir det tvang i haugesund. De er redd for at jeg gjør dette igjen, men de kjenner jo ikke til det jeg sliter med. Så de skjønner ikke at en innleggelse ikke vil «hjelpe» noe serlig, så da gikk jeg med på frivillig på dps på valen. Så nå venter jeg på legene om når det blir.

Jeg tenker at det viktigste nå er at jeg får kommet meg hjem til de daglige rutinene hjemme. Og fortsetter oppfølgingen fra behandler, lege og bofelleskapet. Har virkelig ikke lyst å være nok en 17-mai innlagt. Men jeg skjønner vist behandler og lege mener det er best, så skal jeg gå med på det.
Så får bare se an dagen, hva det blir til.
Håper dere alle får en så fin dag i morgen som mulig.

En ny tur på sykehuset!

Ja, så ble det en ny tur på sykehuset i år. Igjen pga selvskading. Dette er en av de mørke sidene ved selvskading, som man ikke hører like mye om. Det at det går såpass langt, at man ender på somatisk sykehus pga selvskading. Det er noe jeg er veldig lite stolt av. Jeg prøver virkelig å ikke la det gå så langt, men ofte ser jeg ikke selv hvor alvorlig det er. Og det kan vær ganske skummelt. Det er viktig å kunne klare å se alvoret i ting, og kunne se hva en selv holder på med. Men det tror jeg og mange som sliter med ss har problemer med. Man tenker gjerne at det ikke er så farlig, og det er jo bare meg det går utover, så hva er det da liksom?
Men det går utover så mange fler enn en selv. Og det forstår jeg mer og mer av. For hva med de nærmeste som sitter hjemme og aner fred og ingen fare? Hva med venninner som plutselig får en melding av at bestevenninnen er på vei på sykehus?
Det må være beintøft for de som sitter på andre siden, som får meldingen eller telefonen om at en de er så glad i er på vei på sykehus.
Jeg vil si unnskyld! Unnskyld til dere som blir så bekymret. Unnskyld for at jeg gang på gang, havner i denne situasjonen og at dere må sitte hjemme å ikke kan gjøre noe fra eller til! Jeg skal prøve å bli flinkere. Jeg skal jobbe hardere og jeg skal klare til slutt å unngå disse situasjonene.
Jeg skjønner nå hvor alvorlig dette er, og hvor mye det påvirker dere. Det siste jeg vil, er at noen skal gå rundt å vær bekymret for meg. For jeg har det jo egentlig ganske bra!
Men denne selvskadingen er som rus. Den gode følelsen man får, som man jager etter og ikke klarer å gi seg med. «Bare en gang til, så skal jeg slutte!» men så lett er det ikke. Jeg vet at det vil bli sjeldnere og sjeldnere etter hvert, og til slutt kommer jeg til å klare å slutte.
Så vet jeg at flere er redd for at jeg dør i prosessen, at det går så langt at kroppen min får nokk. Men det skal jeg si deg: kroppen min er beintøff! Alt jeg har utsatt den for, og fortsatt fungerer den, fortsatt lever den og fortsatt kjemper den. Jeg har overlevd ting jeg ikke burde overleve. Og jeg prøver å se på det som en ny sjanse. En ny sjanse der jeg skal prøve å bevise både for meg selv og de rundt meg, at dette ikke er slutten. Jeg skal leve og jeg skal fortsette å kjempe mot skadetrangen, og jeg skal vinne denne kampen!

Ferietur for meg og 2 venninner!

https://www.spleis.no/project/64935

Har startet en innsamlingsaksjon.

Den går ut på at jeg vil invitere 2 av venninnene mine, med på en ferie til sommeren.

De får utrolig lite i mnd til å leve på, og har vertfall ikke råd til noe ferietur. Så det har jeg veldig lyst til å hjelpe de med.

De trenger noe positivt å se frem til, noe som skaper gode minner. Begge har vert igjennom helvete og tilbake, og nå synst jeg virkelig de fortjener noe bra for de.

De er personer som alltid stiller opp, uansett. De hjelper på alle mulige måter, og er alltid tilgjengelig for en prat. De fortjener hele verden, men siden min økonomi heller ikke er så bra, så prøver jeg her.

Jeg er og intressert i, om noen har en hytte en plass, som har lyst/mulighet/vil låne vekk til dette formålet? gjerne over grensa, eller i nærheten av grensa. Så hadde vi spart penger på overnattingen.

Jeg vet mange blir usikre, når jeg ikke nevner navn. Men jeg vil at det skal være en overasskelse, så langt det lar seg gjøre. For jeg har en god del venninner, så selv om jeg legger dette ut på Facebook, så vet de ikke hvem jeg skal ta med. 🙂

Vist du synst dette høres veldig diffust ut, så er det bare til å ta kontakt med meg, så kan jeg fortelle mer om hvem det er, og hvor mye dette betyr for både de og meg.

Jeg håper at de som har mulighet til å avse noen kroner, kan gjøre det. Om det så er en 10er eller en 20 kroning. Alt hjelper.


Utskrivelsesdato!

Da har jeg fått en endelig utskrivelsesdato. 

Utskrivelsen blir 15. April 2019!

Det kjenner jeg at jeg gleder meg til. Starte på ett nytt liv i Rosendal. Det tror jeg blir spennende og sikkert utfordrende, men jeg er klar for det. Jeg kjenner faktisk at nå er jeg klar. Klar for ett nytt kapittel i livet mitt.

Jeg hadde aldri trodd at for 3 og ett halvt år siden, at jeg skulle sitte her i dag og kjenne på det jeg gjør. Kjenne på denne lysten på å leve, spenningen ved hva neste som kommer. 

Jeg trodde aldri at jeg kom til å leve til jeg ble 25 år. Men her sitter jeg, høyst levende og smiler. For dette har jeg troen på, dette skal gå min vei, og dette skal bli MIN fremtid. 

Jeg vet det kommer til å komme både oppturer og nedturer, men jeg er forberedt. Avdelingen har gitt meg de verktøyene jeg trenger for å klare denne kampen, og jeg vet at for hver kamp jeg vinner, er jeg ett skritt nærmere målet med å vinne krigen. 

Det har absolutt ikke vert lett, på noe som helst måte. Men jeg har stått i det, dag ut og dag inn. Og nå føler jeg meg som et helt nytt menneske. Avdelingen har gitt meg livet tilbake, noe jeg ikke trodde var mulig. For hva håp finnes det for en som er kronisk suicidal? Hva håp er det for en som tenker på døden 24 timer i døgnet, og som nytter hver anledning til å være destruktiv eller prøve å ta sitt eget liv? Men vet dere hva… DET FINNES HÅP!!!!!

Jeg er ett levende eksempel på at det er mulig, og er det mulig for meg. Ja da er det mulig for absolutt alle.  Jeg har sånn troen på at det er håp for akkurat DEG og. 

Kanskje er dette bare en liten opptur, men jammen meg har den vart en stund. Og jeg vet at dette er bare begynnelsen på livet. Jeg har hele livet forann meg og som en venn av meg en gang sa: «I intend to live forever, so far so good.»

Musikk

Musikk har så utrolig mye å si på humøret. Man kan ha DEN dritt dagen, og så setter man på en god sang, og så puff, så er dagen eller minuttet så mye bedre. 

Sånn er det vertfall for meg. OG jeg må bli flinkere til å bruke musikk som en mestringsstrategi. For det har utrolig god effekt på meg, vist den blir brukt på en god måte. Musikk kan også få meg helt i kjelleren, så det gjelder å sette på riktig sang. 

Jeg har også i det siste spilt mye gitar og sunget, noe som både styrker selvtilliten, og får eg i godt humør. Har laget ett par sanger, som beskriver veldig hvordan reisen min har vert. 

Jeg har og øvd meg på å synge foran folk, så har spilt en del i stua her på avdelingen. Det var utrolig skummelt de første gangene, g jeg var veldig usikker på meg selv. Men nå føler jeg det går bedre. Jeg har mer selvtillit, og det hjelper jo så klart med god respons fra medpasienter og personalet. 

Har også lært meg litt piano mens jeg har vert innlagt, og det synes jeg er veldig gøy. Kan ikke så mye ennå, og det er ganske vanskelig å gjøre to forskjellige ting med hendene. Men jeg prøver meg frem, og med øvelse så vil vel det gå til slutt det også.

Jeg kjøpte jo en fiolin for noen år siden, så mitt fremtidige mål er jo å lære meg å spille på den. Men det er ganske mange ganger vanskeligere enn gitar å piano, syns vertfall jeg. 

Morsdag.

I dag er det morsdag, så jeg vil først og fremst gratulere alle mødre med dagen!

Tenkte jeg skulle skrive om litt det andre synet på morsdagen.

Ikke alle er så heldige som har moren sin i livet sitt. Enten om hun er gått bort, eller av andre årsaker ikke er tilstede. 

Morsdag er for mange en vond dag, der mange sitter hjemme og tenker på hva som kunne ha vert. Vist hun bare var her.

Jeg tenker også på de der ute som egentlig skulle hatt sitt eget barn å feiret med. De som mistet sitt barn før tiden. De mødre der ute som teoretisk er mødre men ikke i praksis. Jeg tenker på de som har barn, men ikke har mulighet til å feire i lag med de. 

Det er mange forskjellige skjebner der ute, og jeg synst det er viktig å tenke på det. Vertfall på en dag som denne. 

Jeg mistet mammaen min i 2003, og selv om hun ikke alltid kunne være den mammaen hun ønsket å være, så var hun moren til 6 flotte barn. Hun hadde vert så stolt av oss 6. Og jeg er sikker på at hun følger med på alt som foregår, og at hun smiler. Smiler med det herlige smilet sitt. 

Det er mye, mange kunne gjort annerledes. Men vi må også være takknemlig for de vi har rundt oss. Og det at vi i det hele tatt har noen rundt oss. 

Dette ble ett fryktelig rotete innlegg, men satser på det neste blir litt bedre.  

Å avlede!

Jeg har vert i det kreative hjørnet de siste dagene/ukene. Det har blitt nye sanger på gitar, nye strikkeprosjekter og i dag heklet jeg meg en kurv/skål 😀

Å avlede er for meg veldig viktig. Jeg gjør det daglig, og innimellom på autopilot. Ofte trenger jeg avledning fra stemmene, skadetrangen, følelsene mine osv.

Og da er det viktig med gode avledningsteknikker. Jeg bruker som oftest å se på serier eller filmer, og å strikke. Kanskje det å snakke med noen jeg stoler på, enten familie, venner eller personal kan hjelpe litt der og da. Men og å gå tur, kjøretur, høre på musikk, tegne, male, perle, hekle, spille gitar, synge. Jeg gjør nesten hva som helst for å få litt fred fra alt kaoset.

Det er ikke alltid det funker, og da blir jeg litt destruktiv. Men vist man ser på antall timer i f.eks uka, jeg avleder. så er den prosenten jeg lykkes med det ganske stor iht de gangene jeg skader meg.

Jeg har en del venner som sliter, og da er det godt å vite at det er mange ting man kan gjøre for å få det bare litte grann bedre. som nevnt ovenfor, har jeg mange eksempler. Men selvølgeig funker det ikke for alle. Og ikke alle har så mange hobbyer eller liker å drive på så mye med håndarbeid som det jeg gjør. Men det er avledningsteknikker for de også. Ring en venn, en du stoler på. Gå en tur, med musikk på full guffe. Skrive ( det å skrive ned akkurat det man føler og tenker, kan ofte være til god hjelp, selv om man ikke viser det til noen.) Jeg bruker jo denne siden her for å få ut tanker og litt av kaoset som er inni hodet, noe som hjelper meg mye. Og bare det om noen av mine erfaringer kan hjelpe bare EN, så er det godt nokk for meg.