Unnskyld

Tenk deg ett senario, der 1 person står bak coronaviruset. Der pga 1!!! Person, at tusenvis er syke og mangen død. Der handlingen til 1 person, går utover en hel verden.

I min virkelighet er det nettopp sånn. Og i min virkelighet, så er det jeg som er grunnen til at tusenvis blir syke og dør.
Jeg kan ikke gjøre så mye med det. For hvordan skal jeg, som bare er én person. Klare å beskytte en hel verden? Jeg prøver virkelig, det skal du vite.

Jeg er i forhandlinger daglig med sjefsovermaktene. Jeg prøver å gjøre alt jeg blir bedt om, men ingenting er godt nok.
Konstant kommer beskjedene via tv/radio og telefonen, mens jeg leser nyhetene. Det står der «svart på hvitt», at jeg er skylden i alt dette. Så hva gjør jeg? Hva kan jeg egentlig gjøre?
Jeg føler meg maktesløs i denne situasjonen. Og tankene mine går til alle de uskyldige som blir rammet…


Det jeg kan gjøre, er å si unnskyld. Unnskyld for at jeg ikke er god nok til å stoppe dette viruset. Unnskyld for at «De der oppe» er så hevngjerrige, for at de leker med menneskeheten, for at de bare vil hele menneskeheten vondt, for at de valgte en udugelig person som meg til å kunne stoppe det(og alt det andre vonde her i verden). En person som ikke klarer å ta vare på seg selv til tider.
Så igjen, hva gjør jeg utenom å be om unnskylding og tilgivelse? Jo, jeg prøver å isolere meg selv. Prøver så langt det lar seg gjøre, å ikke ha tv/radio på i nærheten. Fortsetter forhandlingene med «de der oppe», og håper på det beste.

Selvskreven sang

Vers 1
I know that scars ain´t beautiful.
I know the wounds will heal.
I know that the soul needs miracles,
For the person who needs to be.

Vers 2
I know that love is difficult.
I know that blood will bleed
I know that you feel guilty,
I know that pain is real.

ref
“But what can I do,
I´m not like you.
With no scars and wounds” x2
Those people are doomed.

Vers 3
I know that you see me like a monster.
I know that you don’t always get to see.
I know that I am a person,
I will always be me.

Vers 4
I know there´s hope tomorrow.
I know that it takes time.
I know its more to follow.
It just a song of mine.

ref
“But what can I do,
I´m not like you.
With no scars and wounds” x2
Those people are doomed.

Vers 5
I know I’ll see the end sometime.
I know I’ll find a way.
I know its late late at night.
I´ll be in heaven someday.

Vers 6
I know I finally made it!
I know that they will cry.
I know you´ll stand tomorrow
I have said my goodbye.

ref
“But what can I do,
I´m not like you.
With no scars and wounds” x2
Those people are doomed.

I know this song is terrible.
I know the words may sting
I know you don´t like this text at all.
But it’s the words that I need to sing.

Året 2019!

2019, har virkelig vert fylt med både oppturer og nedturer.
Jeg startet året med å få ny leilighet i Rosendal, og begynte å bli kjent med mange fine mennesker. Etter hvert ble det mer og mer permisjoner, og 23 april ble jeg offesielt utskreven fra psykoseposten på Valen. Da hadde jeg vert innlagt i 1333 dager.
Våren var en god tid for meg, der jeg fikk kjenne på at depresjonen slapp tak, ønske om å dø ble borte og jeg gledet meg over ting og livet. 11 Mai kom valgte verdens beste Sherif å ta livet sitt, og det ble igjen starten på en vanskelig periode. Sorgen føltes bunnløs, og jeg trodde jeg aldri kom til å føle glede igjen. Det ble innleggelser på akuttposten og på dps. Sommeren ble fylt med sykehus innleggelser og psyk innleggelser. Men jeg hadde og en veldig fin tur til Fredrikstad, i lag med Maria.
I august havnet jeg på Haukeland, og ting var veldig alvorlig. Jeg bestemte meg for at jeg ikke kunne fortsette på den måten, å bekymre familie og venner. I tillegg så hadde jo bestevenninna mi blitt kjæresten min, så jeg kunne jo ikke forlate henne og de andre.


Jeg ble mye mer samarbeidsvillig og ba om hjelp. Jeg fikk planlagte opphold på DPS, og jeg sluttet å skade meg. I løpet av høsten hadde jeg flere planlagte opphold på dps, og holdt meg relativt stabil.


Jeg ble også tante for 4. Gang. Med det, så ble instinktet om å beskytte familien, ennda større og stemmene tok mer plass. I følge stemmene, så måtte jeg gjøre diverse for å beskytte familien min. Så det ble en liten tur på sykehuset i starten av desember.


Jeg holdt meg opptatt, og reiste til bergen flere ganger, tok nye tatoveringer, var i dåp til nevøen min, planlagte og gjennomførte gave/penge innsamling til 5 familier som ikke hadde gaver og mat til ungene til jul.Feiret jul og bursdag i Rosendal.


Jeg har mange planer for 2020. Bl.a Taylor Swift konsert med kjæresten og Fredrikstadtur, Maria Mena og Trygve Skaug konsert, nye tatoveringer og konfirmasjon til eldste nevøen min. Jeg har et godt opparbedt støtteapparat rundt meg, og jeg skal fortsette å kjempe for venner og familie sin del.(og litt min egen).


Jeg ønsker alle kjente å kjære ett riktig godt nytt år!

Prosjekt, hjelp til jul!

For 2 uker siden, kom jeg over noen annonser på finn.no. Der sto det om en familie som ikke hadde råd til julegaver til barna, eller julegodt/julemat. Jeg kjente at her kunne jeg gjøre en forskjell og hjelpe til. Så jeg sendte personen en melding, og ikke så lenge etter fikk jeg svar. Jeg skrev at jeg ikke har den beste økonomien, men at jeg ville hjelpe det jeg kunne.

Så fortsatte jeg å bla langs annonsene, og kom over flere familier. Jeg sendte melding til de og fikk etter hvert svar. Jeg skjønte relativt kjapt at jeg ikke kom til å klare å hjelpe alle alene. Så da opprettet jeg en spleis. Jeg tenkte vist flere kunne hjelpe med noen kroner, så kunne jeg kanskje klare å hjelpe alle 5 familiene.
Jeg spurte venner, familie, bekjente og ukjente. Og etter hvert, så var det flere som sa at de kunne hjelpe med gaver. I tillegg til at mange hjalp til med noen kroner på spleisen.

Jeg kom i gang med organisering og oversikt, over de ulike familiene. Og lagde liste over hvem av foreldrene som hadde hvilke barn, med alder.
Sist uke fikk jeg møtt flere, som kom med gaver til prosjektet. Og jeg fikk handlet inn masse julegodt og gaver.
Torsdag kveld (12.12), hold jeg og en hjelper på med å sortere og pakke inn alle gavene. Hjernen min fikk kjørt seg litt da, med den sorteringen.
Første møtet med en av familiene:
På fredag dro jeg av gårde, for å møte første familien. Det var en alenepappa, som ikke fikk endene til å møtes. Og nå med jul, var han veldig fortvilet over hvordan det skulle bli med han og datteren. Jeg møtte han og datteren på avtalt sted. Vi hilste, og jeg gav han gavene og maten, og ønsket han godt jul. Han sa kor hvor takknemlig han var, men det blikket han viste meg. Det sa mer en tusen ord. Det er ett ansikt og blikk jeg aldri kommer til å glemme. Ett blikk fullt av takknemlighet, ydmykhet, sårhet, og litt håp. Det var så intenst det øyeblikket, så når di var gått, da kom tårene hos meg.

Spleisen ble avsluttet i dag, og det kom inn hele 3000 kroner!!! Jeg er så takknemlig og glad for alle dere som har gitt ett bidrag. Enten med å gi penger eller gaver, men og til dere som delte linken til spleisen på sosiale medier. Dere har og gjort en super jobb, som hjalp med å samle inn penger.
Pengene går til gavene og maten jeg kjøpte inn, mens resten av beløpet blir overført til noen av familiene som vi har hjulpet i dette prosjektet.

Tuuuusen takk for gavmildheten til alle!.
Til neste år så blir det nok ett lignende prosjekt. Og da skal jeg planlegge og organisere enda bedre.

Opphold på DPS.

På mandag skrives jeg ut fra DPS, etter å ha vert her i litt over to uker. 

Det ha vert en god innleggelse, der jeg har fått tid til å slappe av. Det var jeg selv som ba om denne innleggelsen, og jeg er glad for at jeg ble hørt, og at jeg fikk plass. Denne innleggelsen var ment for å bli kjent, og for å forebygge akutte innleggelser. 

Jeg håper ved å bruke DPS FØR jeg gjør meg noe alvorlig. At jeg klarer å unngå akuttinnleggelser og somatisk sykehus. For jeg er så sliten av hele greiene. 

Jeg vil virkelig ta tak i selvskadingsproblematikken, og prøve å unngå at jeg skader meg såpass alvorlig at det er fare for liv, og at jeg må på sykehus og alt det styret der. 

Så jeg må bli flinkere til å bruke de rundt meg. Flinkere til å sette ord på det jeg føler. Og flinkere til å ta imot hjelp/ be om hjelp. 

Så fremover blir det planlagte opphold her på DPS, som skal hjelpe å forebygge.

Det håper jeg virkelig kan hjelpe. 

For jeg føler meg også mye bedre nå, enn det jeg har gjort på lenge. Skadetrangen er fortsatt veldig stor, men det hjelper at jeg snart har vert 2 månder skadefri. Og lenger skal det bli.

Dette var en kjapp oppdatering på siste nytt J

Bruk ord i stedenfor handling.

Har tatt grep om egen situasjon. Har bedt om planlagt innleggelse på dps, i stedenfor at det skal skje noe akutt. Jeg prøver alt jeg klarer å holde ut, til jeg får svar om eventuell innleggelsesdato. Men det er vanskelig og ikke gi etter for fristelser og trang.
Jeg håper ved å be om hjelp i forkant og vise at jeg klarer å la vær å handle på impuls, at de kan hjelpe meg mer.

Behandler sa at ved å vise at jeg kan stå i en krise, uten å gjøre meg noe. Og at jeg kan stå i en krise, uten å få akuttinnleggelse. at det vil bedre argumentasjonen for en planlagt innleggelse. Men det som får meg til å tenke litt, er jo det at jeg ber om innleggelse fordi jeg ikke klarer å stå i krisen uten å gjøre meg noe. At jeg trenger hjelp for å komme meg igjennom dette på en ok måte.
Får svar på fredag, om jeg får innleggelse på dps og eventuelt hvilken dato jeg skal inn. Jeg håper ved å gjør det på den måten, at jeg blir tatt på alvor og får den hjelpen jeg trenger. For sånn som det har vert de siste ukene, sånn kan jeg ikke fortsette uten at det går veldig galt.

Både behandler og teamet, støtter meg i dette. Og jeg håper de på døgn også ser at jeg trenger denne innleggelsen nå. At det ikke kan fortsette sånn som dette.
Jeg har ikke vert så flink til å be om hjelp i «kriser». Jeg har i stedet handlet på følelser, stemmer og impuls. Noe som har resultert i litt for mange innleggelser både på somatikken og på valen.
Men nå prøver jeg den såkalte bedre metoden. Nå har jeg vert veldig tydelig på at jeg trenger hjelp, og fortalt alle argumentene mine. Så da krysser jeg fingrene for at jeg får et positivt svar på fredag, og at jeg slipper å vente så lenge til jeg får en eventuell dato.

Til dere som sliter. Prøv å be om hjelp, før dere gjør dere noe. Bruk ordene deres, før handling. Jeg vet det ikke er lett, og jeg vet mange er styrt av følelser osv. Men ordene deres er så viktige. Snakk med noen du stoler på, fortell hva du trenger eller vist du ikke vet hva du trenger, så si akkurat det. Si at du trenger hjelp, men du vet ikke akkurat hvilken hjelp du trenger.

Veldig mange klarer seg uten innleggelse, men i noen tilfeller er det nødvendig. Enten med korte eller lange innleggelser. Da er det viktig og fortelle det en har på hjertet. Si hva en trenger av oppfølging og hjelp. For de fleste behandlere og personal er dessverre ikke tankelesere. Og for et best mulig samarbeid, så er det viktig å være åpen om hvordan man har det og hva man trenger.
Jeg har som sagt ikke vert så god på å bruke ordene mine alltid. Men jeg blir stadig bedre med øvelse.

Jeg knakk igjen.

Ja, hva skal man si. Ting går ikke helt på skinner for tiden. Den gode perioden (som jeg egentlig viste, bare var en periode) , er over og jeg landet hardt å brutalt.
De siste ukene har vert preget av både somatisk å psykiatrisk sykehus, og jeg kjenner jeg er enormt skuffet over meg selv. Skuffet fordi jeg trodde at det bare var fryd å gammen fremover, og at alt var fikset bare for at jeg flyttet til Rosendal. Selv om mye er på plass hjemme og rundt meg der, så fikk jeg meg en skikkelig knekk. Det ble nok for mye på en gang.

Jeg mistet litt troen igjen, og ble satt tilbake noen steg. Men jeg skal prøve å reise meg igjen. Jeg skal prøve å ri denne bølgen i land, og jeg skal prøve å stole på de rundt meg. Stole på at det de sier er sant, og kjempe videre. Jeg vet veien frem er lang, og jeg vet at dette ikke blir siste knekken min. Men jeg må prøve så godt det lar seg gjøre, å stå i det med det støtteapparatet jeg har. Ikke la meg selv knuse å brytes ned, av stemmer og ting andre ikke ser å hører. Men våge å stole på de rundt meg, våge å tørre å kjempe videre.

Det er skummelt dette livet, og det er skummelt å leve. Jeg kjenner på mye redsel og innimellom slår det meg så kraftig ned, at jeg vet ikke hva som er her eller der. Men jeg tar et steg av gangen, og håper på at neste steg ikke er en grop.

Happy birthday Dad!

Dear dad, I love you so.

Please don´t ever go.

I need you here, in this life with me.

At least in the same world, you see.

Today is a big day for you.

A celebration of a birth a few years ago.

You have for filled many of your dreams.

But a dream of mine, is daddy please-

Try to settle down soon, and don´t be so restless.

Try to sell some houses, cuz it´s kind of pointless.

To travel the world, every few months.

It´s hard on the soul, as well as the joints.

I´m not trying to be mean, I´m just being realistic.

You have a few years behind you, and i´m trying to be optimistic.

You have a dream, to settle down.

Try to go for that strong plan.

You care to much, for what prize to sell for.

Try to think more, on what you live for.

The money doesn’t matter, if your soul is tired.

Your health is more important, try to admire-

Your body is no longer 20 years old.

So please respect your mind, body and soul.

You are a great honorable man.

So, stay with your wife, and do what you can.

I´m not a kid, who don´t see shades.

I see white, black and grey´s.

I have lived for a while,

And experienced both unforgivable and happy times.

I have started to become a woman now,

And have my opinions, so just hear them out.

It´s important for me to say,

These words to you today.

I am worried, and afraid.

That you will someday.

Work too much and go to ground.

And never stand up, hark or smile.

I love you so, and I need you here.

Not in the ground, but alive somewhere.

So please take care of your mind, body and soul.

I have loved you, since I was a baby old.

So happy birthday daddy, stay strong.

For next year, ill try to do more-

Of an happier poem to write.

Not this serious stuff, late at night.

Please remember that I´m always here.

Whenever you need me, I`ll be there.

To listen to your voice or complain with you.

To say I love you, I´ll always do.

I could keep writing for ever on this poem.

But right now, I have to rest my hands or they will be swollen.

Please stay safe until the end of time.

I love you both in the heart of mine.

Helg

Har vert en utfordrene helg. Hatt litt ettervirkninger, som har resultert i destruktive handlinger. Heldigvis, ble det ikke sykehus denne helgen, men det hadde ikke vert usannsynlig.
Jeg kjenner det er beintøft å stå i dette destruktive. For jeg kjenner på en enorm avhengighet, som blir sterkere for hver gang jeg gjør meg noe. Og det er vanskelig å snu denne spiralen.
Jeg kjenner meg på en måte ikke helt igjen. Jeg «velger» å avlyse avtaler, la vær å lage avtaler og risikere avtaler. Alt for å tilfredstille stemmene og skadetrangen.
Jeg vil så gjerne ut av denne avhengigheten, før det er for sent. Jeg kan ikke fortsette å havne på sykehus/operere.
Jeg må prøve å ta gode valg for meg selv, så i dag startet jeg. I dag begynte jeg i det små, ved hjelp og støtte fra personalet. Vi la ting ut i boden. Det er ett steg i riktig retning. Jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer å ha det liggende der, men kanskje jeg slipper en ny runde vertfall i dag.
Jeg prøver virkelig å ta gode, fornuftige valg. Men det er virkelig ikke så lett som mangen andre tror.
Jeg vet at vist jeg fortsetter på denne måten, så går det skikkelig galt til slutt. Og det vil jeg ikke. For jeg skal jo leve og ha ett godt liv.
Jeg bruker personalet jeg har rundt meg, og jeg bruker behandler. Det er viktig å søke hjelp og støtte fra de rundt seg. For man skal slippe å gjøre dette helt alene.

Pride

I disse tider er det Pride dager, og jeg hekler i vei på et sjal i pride farger😁
Det er ikke alltid like lett å være åpen om sin legning, men der har jeg møtt mye aksept. Jeg er meg, uansett om jeg liker gutter, jenter eller begge deler.
Det endrer ikke verdien av ett menneske, bare fordi man liker den og den.
Jeg tenker som så, at jeg er dobbelt så heldig som alle andre. Jeg har dobbelt så mange å velge mellom, når det kommer til partner.

Og det er ikke en fase. Det er ikke usikkerhet ifht selvbilde eller interesser. Når man er bifil, så er det sånn at man liker begge kjønn, ferdig med det.
Jeg syns det er helt supert at man kan ha fokus på dette, og at vi bor i ett land der det fonnes så mye aksept. Når til og med kongen har så mye aksept og forståelse. Ja da tenker jeg at vi har det ganske fint i dette landet vårt.