Prosjekt, hjelp til jul!

For 2 uker siden, kom jeg over noen annonser på finn.no. Der sto det om en familie som ikke hadde råd til julegaver til barna, eller julegodt/julemat. Jeg kjente at her kunne jeg gjøre en forskjell og hjelpe til. Så jeg sendte personen en melding, og ikke så lenge etter fikk jeg svar. Jeg skrev at jeg ikke har den beste økonomien, men at jeg ville hjelpe det jeg kunne.

Så fortsatte jeg å bla langs annonsene, og kom over flere familier. Jeg sendte melding til de og fikk etter hvert svar. Jeg skjønte relativt kjapt at jeg ikke kom til å klare å hjelpe alle alene. Så da opprettet jeg en spleis. Jeg tenkte vist flere kunne hjelpe med noen kroner, så kunne jeg kanskje klare å hjelpe alle 5 familiene.
Jeg spurte venner, familie, bekjente og ukjente. Og etter hvert, så var det flere som sa at de kunne hjelpe med gaver. I tillegg til at mange hjalp til med noen kroner på spleisen.

Jeg kom i gang med organisering og oversikt, over de ulike familiene. Og lagde liste over hvem av foreldrene som hadde hvilke barn, med alder.
Sist uke fikk jeg møtt flere, som kom med gaver til prosjektet. Og jeg fikk handlet inn masse julegodt og gaver.
Torsdag kveld (12.12), hold jeg og en hjelper på med å sortere og pakke inn alle gavene. Hjernen min fikk kjørt seg litt da, med den sorteringen.
Første møtet med en av familiene:
På fredag dro jeg av gårde, for å møte første familien. Det var en alenepappa, som ikke fikk endene til å møtes. Og nå med jul, var han veldig fortvilet over hvordan det skulle bli med han og datteren. Jeg møtte han og datteren på avtalt sted. Vi hilste, og jeg gav han gavene og maten, og ønsket han godt jul. Han sa kor hvor takknemlig han var, men det blikket han viste meg. Det sa mer en tusen ord. Det er ett ansikt og blikk jeg aldri kommer til å glemme. Ett blikk fullt av takknemlighet, ydmykhet, sårhet, og litt håp. Det var så intenst det øyeblikket, så når di var gått, da kom tårene hos meg.

Spleisen ble avsluttet i dag, og det kom inn hele 3000 kroner!!! Jeg er så takknemlig og glad for alle dere som har gitt ett bidrag. Enten med å gi penger eller gaver, men og til dere som delte linken til spleisen på sosiale medier. Dere har og gjort en super jobb, som hjalp med å samle inn penger.
Pengene går til gavene og maten jeg kjøpte inn, mens resten av beløpet blir overført til noen av familiene som vi har hjulpet i dette prosjektet.

Tuuuusen takk for gavmildheten til alle!.
Til neste år så blir det nok ett lignende prosjekt. Og da skal jeg planlegge og organisere enda bedre.

Opphold på DPS.

På mandag skrives jeg ut fra DPS, etter å ha vert her i litt over to uker. 

Det ha vert en god innleggelse, der jeg har fått tid til å slappe av. Det var jeg selv som ba om denne innleggelsen, og jeg er glad for at jeg ble hørt, og at jeg fikk plass. Denne innleggelsen var ment for å bli kjent, og for å forebygge akutte innleggelser. 

Jeg håper ved å bruke DPS FØR jeg gjør meg noe alvorlig. At jeg klarer å unngå akuttinnleggelser og somatisk sykehus. For jeg er så sliten av hele greiene. 

Jeg vil virkelig ta tak i selvskadingsproblematikken, og prøve å unngå at jeg skader meg såpass alvorlig at det er fare for liv, og at jeg må på sykehus og alt det styret der. 

Så jeg må bli flinkere til å bruke de rundt meg. Flinkere til å sette ord på det jeg føler. Og flinkere til å ta imot hjelp/ be om hjelp. 

Så fremover blir det planlagte opphold her på DPS, som skal hjelpe å forebygge.

Det håper jeg virkelig kan hjelpe. 

For jeg føler meg også mye bedre nå, enn det jeg har gjort på lenge. Skadetrangen er fortsatt veldig stor, men det hjelper at jeg snart har vert 2 månder skadefri. Og lenger skal det bli.

Dette var en kjapp oppdatering på siste nytt J

Bruk ord i stedenfor handling.

Har tatt grep om egen situasjon. Har bedt om planlagt innleggelse på dps, i stedenfor at det skal skje noe akutt. Jeg prøver alt jeg klarer å holde ut, til jeg får svar om eventuell innleggelsesdato. Men det er vanskelig og ikke gi etter for fristelser og trang.
Jeg håper ved å be om hjelp i forkant og vise at jeg klarer å la vær å handle på impuls, at de kan hjelpe meg mer.

Behandler sa at ved å vise at jeg kan stå i en krise, uten å gjøre meg noe. Og at jeg kan stå i en krise, uten å få akuttinnleggelse. at det vil bedre argumentasjonen for en planlagt innleggelse. Men det som får meg til å tenke litt, er jo det at jeg ber om innleggelse fordi jeg ikke klarer å stå i krisen uten å gjøre meg noe. At jeg trenger hjelp for å komme meg igjennom dette på en ok måte.
Får svar på fredag, om jeg får innleggelse på dps og eventuelt hvilken dato jeg skal inn. Jeg håper ved å gjør det på den måten, at jeg blir tatt på alvor og får den hjelpen jeg trenger. For sånn som det har vert de siste ukene, sånn kan jeg ikke fortsette uten at det går veldig galt.

Både behandler og teamet, støtter meg i dette. Og jeg håper de på døgn også ser at jeg trenger denne innleggelsen nå. At det ikke kan fortsette sånn som dette.
Jeg har ikke vert så flink til å be om hjelp i «kriser». Jeg har i stedet handlet på følelser, stemmer og impuls. Noe som har resultert i litt for mange innleggelser både på somatikken og på valen.
Men nå prøver jeg den såkalte bedre metoden. Nå har jeg vert veldig tydelig på at jeg trenger hjelp, og fortalt alle argumentene mine. Så da krysser jeg fingrene for at jeg får et positivt svar på fredag, og at jeg slipper å vente så lenge til jeg får en eventuell dato.

Til dere som sliter. Prøv å be om hjelp, før dere gjør dere noe. Bruk ordene deres, før handling. Jeg vet det ikke er lett, og jeg vet mange er styrt av følelser osv. Men ordene deres er så viktige. Snakk med noen du stoler på, fortell hva du trenger eller vist du ikke vet hva du trenger, så si akkurat det. Si at du trenger hjelp, men du vet ikke akkurat hvilken hjelp du trenger.

Veldig mange klarer seg uten innleggelse, men i noen tilfeller er det nødvendig. Enten med korte eller lange innleggelser. Da er det viktig og fortelle det en har på hjertet. Si hva en trenger av oppfølging og hjelp. For de fleste behandlere og personal er dessverre ikke tankelesere. Og for et best mulig samarbeid, så er det viktig å være åpen om hvordan man har det og hva man trenger.
Jeg har som sagt ikke vert så god på å bruke ordene mine alltid. Men jeg blir stadig bedre med øvelse.

Jeg knakk igjen.

Ja, hva skal man si. Ting går ikke helt på skinner for tiden. Den gode perioden (som jeg egentlig viste, bare var en periode) , er over og jeg landet hardt å brutalt.
De siste ukene har vert preget av både somatisk å psykiatrisk sykehus, og jeg kjenner jeg er enormt skuffet over meg selv. Skuffet fordi jeg trodde at det bare var fryd å gammen fremover, og at alt var fikset bare for at jeg flyttet til Rosendal. Selv om mye er på plass hjemme og rundt meg der, så fikk jeg meg en skikkelig knekk. Det ble nok for mye på en gang.

Jeg mistet litt troen igjen, og ble satt tilbake noen steg. Men jeg skal prøve å reise meg igjen. Jeg skal prøve å ri denne bølgen i land, og jeg skal prøve å stole på de rundt meg. Stole på at det de sier er sant, og kjempe videre. Jeg vet veien frem er lang, og jeg vet at dette ikke blir siste knekken min. Men jeg må prøve så godt det lar seg gjøre, å stå i det med det støtteapparatet jeg har. Ikke la meg selv knuse å brytes ned, av stemmer og ting andre ikke ser å hører. Men våge å stole på de rundt meg, våge å tørre å kjempe videre.

Det er skummelt dette livet, og det er skummelt å leve. Jeg kjenner på mye redsel og innimellom slår det meg så kraftig ned, at jeg vet ikke hva som er her eller der. Men jeg tar et steg av gangen, og håper på at neste steg ikke er en grop.

Happy birthday Dad!

Dear dad, I love you so.

Please don´t ever go.

I need you here, in this life with me.

At least in the same world, you see.

Today is a big day for you.

A celebration of a birth a few years ago.

You have for filled many of your dreams.

But a dream of mine, is daddy please-

Try to settle down soon, and don´t be so restless.

Try to sell some houses, cuz it´s kind of pointless.

To travel the world, every few months.

It´s hard on the soul, as well as the joints.

I´m not trying to be mean, I´m just being realistic.

You have a few years behind you, and i´m trying to be optimistic.

You have a dream, to settle down.

Try to go for that strong plan.

You care to much, for what prize to sell for.

Try to think more, on what you live for.

The money doesn’t matter, if your soul is tired.

Your health is more important, try to admire-

Your body is no longer 20 years old.

So please respect your mind, body and soul.

You are a great honorable man.

So, stay with your wife, and do what you can.

I´m not a kid, who don´t see shades.

I see white, black and grey´s.

I have lived for a while,

And experienced both unforgivable and happy times.

I have started to become a woman now,

And have my opinions, so just hear them out.

It´s important for me to say,

These words to you today.

I am worried, and afraid.

That you will someday.

Work too much and go to ground.

And never stand up, hark or smile.

I love you so, and I need you here.

Not in the ground, but alive somewhere.

So please take care of your mind, body and soul.

I have loved you, since I was a baby old.

So happy birthday daddy, stay strong.

For next year, ill try to do more-

Of an happier poem to write.

Not this serious stuff, late at night.

Please remember that I´m always here.

Whenever you need me, I`ll be there.

To listen to your voice or complain with you.

To say I love you, I´ll always do.

I could keep writing for ever on this poem.

But right now, I have to rest my hands or they will be swollen.

Please stay safe until the end of time.

I love you both in the heart of mine.

Helg

Har vert en utfordrene helg. Hatt litt ettervirkninger, som har resultert i destruktive handlinger. Heldigvis, ble det ikke sykehus denne helgen, men det hadde ikke vert usannsynlig.
Jeg kjenner det er beintøft å stå i dette destruktive. For jeg kjenner på en enorm avhengighet, som blir sterkere for hver gang jeg gjør meg noe. Og det er vanskelig å snu denne spiralen.
Jeg kjenner meg på en måte ikke helt igjen. Jeg «velger» å avlyse avtaler, la vær å lage avtaler og risikere avtaler. Alt for å tilfredstille stemmene og skadetrangen.
Jeg vil så gjerne ut av denne avhengigheten, før det er for sent. Jeg kan ikke fortsette å havne på sykehus/operere.
Jeg må prøve å ta gode valg for meg selv, så i dag startet jeg. I dag begynte jeg i det små, ved hjelp og støtte fra personalet. Vi la ting ut i boden. Det er ett steg i riktig retning. Jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer å ha det liggende der, men kanskje jeg slipper en ny runde vertfall i dag.
Jeg prøver virkelig å ta gode, fornuftige valg. Men det er virkelig ikke så lett som mangen andre tror.
Jeg vet at vist jeg fortsetter på denne måten, så går det skikkelig galt til slutt. Og det vil jeg ikke. For jeg skal jo leve og ha ett godt liv.
Jeg bruker personalet jeg har rundt meg, og jeg bruker behandler. Det er viktig å søke hjelp og støtte fra de rundt seg. For man skal slippe å gjøre dette helt alene.

Pride

I disse tider er det Pride dager, og jeg hekler i vei på et sjal i pride farger😁
Det er ikke alltid like lett å være åpen om sin legning, men der har jeg møtt mye aksept. Jeg er meg, uansett om jeg liker gutter, jenter eller begge deler.
Det endrer ikke verdien av ett menneske, bare fordi man liker den og den.
Jeg tenker som så, at jeg er dobbelt så heldig som alle andre. Jeg har dobbelt så mange å velge mellom, når det kommer til partner.

Og det er ikke en fase. Det er ikke usikkerhet ifht selvbilde eller interesser. Når man er bifil, så er det sånn at man liker begge kjønn, ferdig med det.
Jeg syns det er helt supert at man kan ha fokus på dette, og at vi bor i ett land der det fonnes så mye aksept. Når til og med kongen har så mye aksept og forståelse. Ja da tenker jeg at vi har det ganske fint i dette landet vårt.

Ett siste farvel

I dag fikk vi tatt ett siste farvel til Sherif.

Det var både godt å vondt. 

Det var godt å få være med å bære deg til ditt siste hvilested, men det gjorde ekstremt vondt å si hade for godt. 

Det at så mange var med for å følge deg og får å minnes deg, viste bare hvor mye du betydde for så utrolig mange. Flere kom fram og sa fine ord om deg, og viste utrykk for hvor fryktelig trist dette var. 

Jeg forstår deg. Jeg forstår vertfall til en viss grad, hvorfor du tok det valget du tok. Det må ha vert så ufattelig vondt å gå rundt å vite at du aldri kom til å se dine nærmeste igjen. 

Men du hadde dine prinsipper. Du hadde din ære, og dine meninger. Og du sto for det du sa. 

Vi hadde ett godt samhold i dag. Vi sto sammen i sorgen og fortvilelsen. Vi hørte på ordene dine som du hadde skrevet. Du var en mann med mange sterke meninger, og det skal du være stolt av. 

Jeg er også stolt av deg. Stolt over at du holdt ut så lenge som du gjorde. Stolt over alt du oppnådde. 

Det er vondt å vite om all smerten du bar på, nesten helt alene. Men du ville ikke bekymre oss andre. Du ville ikke at andre skulle være lei seg pga deg. 

Så jeg skal fortsette å kjempe. Jeg skal stå opp hver dag og leve. Jeg skal lvee det livet du ønsket for meg, vertfall prøve. 

I sommerdagene, skal jeg sitte ute i sofakroken å tenke å minnes deg. Jeg skal tenke på alle de gode minnene vi hadde sammen. Jeg skal tenke på all jobben og kjærligheten du la ned i den sofaen. 

Det kommer til å gjøre vondt, lenge. Det er jeg forberedt på. Men jeg skal ikke la dette knuse meg helt, men som jeg sa til deg på Gry helges, jeg må få lov å være knust midlertidig. Det sa du at jeg fikk lov til. Jeg skal bære smykke ditt med stolthet. Og jeg skal minnes deg. Jeg skal fortelle alle som vil høre, hvor flott mann du var. Hvor omtenksom, snill, tålmodig, posetiv, ærlig og fantastisk du var. Og jeg skal ALDRI glemme deg<3. du er dypt savnet, og vi kommer alltid til å være glad i deg. 

Kjærlig hilsen jenten din :*

Ble nokk en tur til hgsd i år.

Ja, altså. Så var jeg her igjen for entende gang. Kom på sykehuset på mandags kveld/natt, etter inntak av uspiselige gjenstander. Ble 2 runder i narkose og en liten rift i spiserøret pga gastroskopien.
Jeg har lyst å si at dette blir siste gang, men det er noe med den avhengigheten når det kommer til selvskading. Det er liksom så mye å forholde seg til. Alt fra skadetrang, stemmer, om, men, dersom, vist, osv.
Jeg prøver virkelig det jeg klarer, for å unngå disse situasjonene. Og jeg prøver iherdig å stoppe det fra å gå så langt. Men det er ikke så enkelt som mange tror.

Ja, jeg har kommet langt og blitt ganske mye bedre på mange områder. Men selvskadingen henger dessverre fortsatt ganske kraftig i. Og jeg må innrømme at det skremmer meg, hvor lite jeg klarer å tenke konsekvenser av det jeg gjør. Kanskje i ettertid når legene forklarer alt det farlige som kan skje. Men så blir det på en måte litt glemt til neste gang. Og så tenker jeg at det sikkert ikke er så farlig som alle skal ha det til å bli.
Selv om jeg innerst inne vet at en dag går det skikkelig galt. Og det fikk jeg bekreftet i papirene. Når det sto at selvskadingen min kan med ett uhell bli fatalt.
Jeg prøver å ta til meg ordene, og jeg prøver å tenke konsekvenser. Men det er så mye annet som står på spill, og da klarer jeg ikke alltid tenke de «riktige» tankene. For i mitt hode virker det så logisk.

Fikk beskjed om at enten legger jeg meg frivillig inn på valen, ellers blir det tvang i haugesund. De er redd for at jeg gjør dette igjen, men de kjenner jo ikke til det jeg sliter med. Så de skjønner ikke at en innleggelse ikke vil «hjelpe» noe serlig, så da gikk jeg med på frivillig på dps på valen. Så nå venter jeg på legene om når det blir.

Jeg tenker at det viktigste nå er at jeg får kommet meg hjem til de daglige rutinene hjemme. Og fortsetter oppfølgingen fra behandler, lege og bofelleskapet. Har virkelig ikke lyst å være nok en 17-mai innlagt. Men jeg skjønner vist behandler og lege mener det er best, så skal jeg gå med på det.
Så får bare se an dagen, hva det blir til.
Håper dere alle får en så fin dag i morgen som mulig.

En ny tur på sykehuset!

Ja, så ble det en ny tur på sykehuset i år. Igjen pga selvskading. Dette er en av de mørke sidene ved selvskading, som man ikke hører like mye om. Det at det går såpass langt, at man ender på somatisk sykehus pga selvskading. Det er noe jeg er veldig lite stolt av. Jeg prøver virkelig å ikke la det gå så langt, men ofte ser jeg ikke selv hvor alvorlig det er. Og det kan vær ganske skummelt. Det er viktig å kunne klare å se alvoret i ting, og kunne se hva en selv holder på med. Men det tror jeg og mange som sliter med ss har problemer med. Man tenker gjerne at det ikke er så farlig, og det er jo bare meg det går utover, så hva er det da liksom?
Men det går utover så mange fler enn en selv. Og det forstår jeg mer og mer av. For hva med de nærmeste som sitter hjemme og aner fred og ingen fare? Hva med venninner som plutselig får en melding av at bestevenninnen er på vei på sykehus?
Det må være beintøft for de som sitter på andre siden, som får meldingen eller telefonen om at en de er så glad i er på vei på sykehus.
Jeg vil si unnskyld! Unnskyld til dere som blir så bekymret. Unnskyld for at jeg gang på gang, havner i denne situasjonen og at dere må sitte hjemme å ikke kan gjøre noe fra eller til! Jeg skal prøve å bli flinkere. Jeg skal jobbe hardere og jeg skal klare til slutt å unngå disse situasjonene.
Jeg skjønner nå hvor alvorlig dette er, og hvor mye det påvirker dere. Det siste jeg vil, er at noen skal gå rundt å vær bekymret for meg. For jeg har det jo egentlig ganske bra!
Men denne selvskadingen er som rus. Den gode følelsen man får, som man jager etter og ikke klarer å gi seg med. «Bare en gang til, så skal jeg slutte!» men så lett er det ikke. Jeg vet at det vil bli sjeldnere og sjeldnere etter hvert, og til slutt kommer jeg til å klare å slutte.
Så vet jeg at flere er redd for at jeg dør i prosessen, at det går så langt at kroppen min får nokk. Men det skal jeg si deg: kroppen min er beintøff! Alt jeg har utsatt den for, og fortsatt fungerer den, fortsatt lever den og fortsatt kjemper den. Jeg har overlevd ting jeg ikke burde overleve. Og jeg prøver å se på det som en ny sjanse. En ny sjanse der jeg skal prøve å bevise både for meg selv og de rundt meg, at dette ikke er slutten. Jeg skal leve og jeg skal fortsette å kjempe mot skadetrangen, og jeg skal vinne denne kampen!