Jag är fri- Jon Henrik Fjällgren.

Jeg vet mange er sikkert lei av å høre, hvor bra jeg føler meg. Men jeg vet også at det er mange som blir veldig glad for å høre det. 

Jeg har mer energi til å gjøre ting, selv om jeg blir fort sliten. Jeg smiler, tuller og ler. Jeg kjenner på gleden av å være i live. Og det kjennes fantastisk godt. For jeg kan faktisk ikke huske at jeg har kjent på disse følelsene før. Kanskje når jeg gikk på FHS i Åsane. Men det visste jeg, bare var midlertidig. Jeg vet det kanskje bare er midlertidig, det jeg føler på nå. Men fy faen så godt det føles. Endelig, etter 13 år nede i driten. Så skal jeg få blomstre. 

Jeg prøver å si til meg selv, at det bare er en god periode. Og at jeg sikkert snart er tilbake til «normalen» (som består av intenst ønske om å dø), men kanskje det er sånn som dette livet mitt skal være? Kanskje det er sånn som dette det føles å ha det bra. Selv om det kommer dårlige dager og perioder, så vet jeg nå at jeg kan ha det bra. Jeg vet at den dårlige perioden, bare er nettopp det. En dårlig periode. Og at jeg kan komme igjennom den, og få det bra igjen. 

Jeg har det faktisk bra! Selv om stemmene er der, selv om hallusinasjonene er der daglig, selv om de psykotiske symptomene dukker opp innimellom. MEN DET GÅR AN Å HA DET BRA, SELV OM MAN IKKE ER SYMPTOMFRI! 

Det går an å leve å ha det relativt greit, selv om man hører stemmer, selv om man opplever skumle ting som ingen andre ser. Og det er så viktig å huske på. 

Jeg vet og at mange blir kvitt disse symptomene, mens mange må lære å leve med de. Kanskje er det, det siste som gjelder for meg? Det vet jeg ikke. Men det jeg vet, er at jeg kan leve ett godt liv, sånn som det er nå. For Psykoseposten har lært meg så utrolig mye. Både om meg selv, men og gitt meg verktøy til å takle alt som foregår. 

Så det bruker jeg hver dag, for å komme meg igjennom dagene med minst mulig livstruende skader. Noe som for mange høres lett ut, men for meg er det ikke fullt så lett. 

Min selvskading er ofte livstruende, og det skremmer meg hver gang noen sier det til meg at det jeg gjør, kan faktisk ta livet mitt. Og at jeg har vert relativt heldig frem til nå. 

Det siste jeg ønsker er å dø, men avhengigheten er så sterk. Den destruktive delen i meg, er så sterk. Uansett hvor bra jeg har det, så klarer jeg ikke holde meg skadefri. Vertfall ikke nå. Men målet mitt er at en dag kan jeg kalle meg for skadefri, og klare å slutte å påføre kroppen så mye vondt. 

«Kunne ønske du sluttet å påføre deg selv så mye vondt. Og heller så hvor verdifull du er» Det er noe jeg jobber med, og prøver å innse. 

For jeg vet jo at jeg er verdifull, nett som alle andre. Men det er ofte vanskelig å tro på. Jeg prøver å ta det til meg, når noen sier det. Og for hver gang jeg hører det, så innser jeg litt etter litt at det kanskje stemmer. 

Det har bare vert så lenge, der jeg har trodd at jeg ikke hadde noe verdi. Så det å snu den tankegangen, tar tid. Og er en av mange ting jeg jobber med. 

Det å bli frisk, er ikke noe quick fix. Det tar lang tid, med knallhard jobbing. Og jeg er på god vei til å komme dit. 

Til slutt, vil jeg anbefale å høre denne: 

Jag är fri- av Jon Henrik Fjällgren. 

Det å ha tilhørighet til egen kropp!

Det å ha tilhørighet til egen kropp, er for meg ganske vanskelig. Jeg føler på en måte at hode og kropp, ikke hører sammen. At Michelle Elisabeth, er fra halsen og opp. Mens resten tilhører noen andre. 

Kanskje andre syns det er vanskelig og? Det å føle at kroppen tilhører en selv, eller at kroppen føles helt fremmed?

Mange opplever det sånn, vist kroppen ar vert igjennom traumer eller vonde opplevelser. Man distanserer seg fra seg selv. Og man kan dissosiere, som å føle at man ser på seg selv utenfra, når vonde ting skjer. 

Kroppen min og meg, har vert igjennom mye vondt. Både fra andre, men og meg selv. Og jeg syns det er vanskelig å akseptere at kroppen er MIN. Og at det er JEG som har opplevd disse traumene, og vonde opplevelsene. 

Ofte klarer jeg ikke tenke konsekvenser av det jeg gjør, fordi jeg tenker at «Det er jo kroppen min som blir skadet, ikke MEG!» Jeg vet det er veldig dum tankegang, men er desverre ofte sånn jeg tenker og opplever. 

Selv om jeg påfører meg mye vondt og smerter, så klarer jeg og, å gjøre gode ting for kroppen min. Som f.eks. Tatoveringer og piercinger. Det føler jeg er positiv selvskading. Eller det kan jo ikke være selvskading, når det er andre som gjør det på meg. Men det er vertfall å påføre seg smerte, for noe positivt. Slik at sluttproduktet blir bra. Og jeg får noe bra/fint å se på. Det hjelper meg til å akseptere kroppen min, og får meg til å like kroppen min mer og mer. 

Det er selvfølgelig ikke løsningen på alle sånne problem, ved å dekke kroppen med piercinger og tatoveringer. Men for meg så er det ett steg i riktig retning. 

Det går og an å gjøre positive ting for kroppen sin. Både ved å spise sunnere, bruke kremer og lotion, ta seg en god dusj, ansiktsmaske, ta seg en tur og kjenne at man virkelig lever osv. 

Det er mye man kan gjøre, som gjør godt for kroppen. Og det er egentlig bare fantasien som setter grenser. 

Å leve eller å dø!

Jeg har vert nær døden, flere ganger. 

Jeg har hatt akutt leversvikt, prøvd å henge meg, svelget diverse gjenstander og kuttet opp halsen og håndleddene mine, tatt livsfarlige overdoser mm. HVER GANG har jeg overlevd!

Så hva har gjort at jeg sitter her i dag, uten varige skader?

Jeg tror det er en blanding av en høyere makt. og ett nokså velfungerende helsevesen.

Mine 9 liv er brukt opp for lenge siden, så det må være en der oppe som passer på i en hver situasjon. Som ikke viker selv om det blir tøft, som ikke gir opp eller ser en annen vei. 

Det gjelder både Gud og de fantastiske helsepersonellet, som aldri har gitt meg opp. Som kommer til redning i siste sekund, og som alltid er tilgjengelig for en prat. 

Ja, jeg har skreve mage innlegg dr jeg takker personal og behandlere/leger på Valen Sykehus. Men jeg føler jeg ikke kan takke de nokk. For hver gang jeg gjør noe mot meg selv, så kommer de og hjelper meg. For hvert kutt jeg påfører meg selv, kommer det en lege som syr det sammen igjen. For hver gang jeg tar en overdose, oppdager de det og sender meg på sykehus for å redde meg. 

Mange har mye negativt å si om det norske helsevesenet. Men jeg har veldig mye posetivt å si om det. For de har tatt vare på meg, når jeg ikke klarte det selv. De har lappet meg sammen, fisket ut gjenstander og komt med trøstende og håpefulle ord. De har stått støtt med meg igjennom de verste stormene, og de har ALDRI GITT MEG OPP!!!!

Jeg har flere tatoveringer som jeg har dedikert til personalet og Valen sykehus. OG jeg føler ingenting av det jeg sier eller gjør, viser helt hvor takknemlig jeg er. For det norske helsevesenet har reddet livet mitt, gang på gang. Og jeg hadde ikke vert her i dag, hadde det ikke vert for dem. 

Jeg sitter og leser gjennom journalen fra de 3 og ett halvt årene jeg har vert her. 

Jeg ser hvor mye jeg har forandret meg, hvor mye jeg har modnet og hvor mye jeg har vokst og utviklet meg. Takket være tålmodige sjeler her. 

DE GAV MEG ALDRI OPP!!! Uansett hvor mye jeg prøvde å si til de at jeg var en «lost case», uansett hvor mange ganger jeg ba de om å la meg få lov å dø, uansett hvor mange selvmordsforsøk jeg hadde, uansett hvor mange fortvilte tårer jeg hadde. 

Jeg fikk tid på meg, jeg fikk den tiden jeg trengte, og jeg fikk bekreftelse på at uansett hav som skjer, så skulle jeg få den tiden jeg trengte. Jeg skulle ikke bli «kastet ut» før jeg var klar til å stå på mine egne bein. Og de løftene har de holdt! 

Jeg var på tvang de første 2 år og 9 mnd. jeg var her. Men det kalte jeg etter hvert frivillig tvang, selv om det var på pgf 3.3

For de ville jo bare hjelpe meg, selv om jeg ikke så det selv. 

Jeg hadde for lengst gitt opp, og når noen tullinger kom og fortalte at det var håp for meg, så ble jeg bare ennå mer oppgitt. 

For hvordan kunne det være håp for noen som var kronisk suicidal? Hvordan kunne de hjelpe noen, som hadde som høyeste og mest intense ønske om å dø? 

Det står i journalen, at sånne som meg (altså kronisk suicidale bl.anna) hadde mye forstørret risiko for å klare å ta livet sitt enn vanlig befolkning. 

Så hva kunne Psykoseposten gjøre/hjelpe som ikke var prøvd ut før? 

Jo, de kunne gi meg tid! De kunne støtte meg, trøste meg, fortelle meg at det er håp for meg også. De kunne fortelle meg det mange ganger, hver dag. Frem til jeg forhåpentligvis ville klare å se og føle det selv. 

Og de hadde rett! For etter 1325 dager, med daglige påminninger om at det går an å bli bedre, det går an å få håpet tilbake. Så er jeg klar for å møte verden der ute. Om 45 dager skrives jeg ut for godt, og jeg er ett helt nytt menneske!

For første gang på flere år, så føler jeg at jeg lever, og at jeg vil leve. Jeg har som mål og en dag kalle meg selv som frisk. Men jeg vet at det vil ta tid. Men jeg skal få god støtte og hjelp videre i bofelleskap her i kommunen. Og jeg har ny behandler som skal følge meg i livet der ute. 

Ja, jeg har fortsatt dårlige perioder, men de varer ikke i nærheten så lenge som de gjorde tidligere. Jeg sliter fortsatt med impulskontrollen, og destruktiviteten. Men jeg gjør ikke lenger ting for å dø. Jeg gjør det for å overleve de verste episodene. Og jeg jobber hver dag for at de skal bli færre og færre. Og jeg har også tro på at en dag, klarer jeg å leve uten å være destruktiv på samme måte. Med god hjelp fra støtteapparatet, så tar jeg livet mitt og alt som hører med, tilbake. 

Jeg har lagt flere planer fremover, dette året. Jeg driver og planlegger julegaver, reiser, venner og jeg har til og med en 2 års plan. De er noe som er helt nytt for meg. Før var det lengste jeg kunne planlegge eller tenke, bare noen dager frem i tid. Og ALDRI om jeg klarte eller kunne planlegge noe som var ett halvt års tid eller 1 års frem i tid. Men nå planlegger jeg i vilden sky. Og jeg er glad og spent. 

Jeg kjenner på glede, jeg kjenner på lykke, jeg kjenner på spenning og jeg har det så mye bedre.

Så jeg vil bare si til deg som leser dette, og som sliter med noe av det jeg sliter med… Det finnes håp! Det finnes hjelp! Du er ikke ett håpløst tilfelle! For kan JEG klare det, med riktig hjelp. Ja så kan DU også klare det! 

Vist du sliter, snakk med noen. Ikke sitt med det alene. Del tankene dine, bekymringene dine og følelsene dine med noen du stoler på. Som f.eks. foreldre, lærere, helsesøster, fastlegen eller venner. Ta første steg, ved å dele det du har på hjertet. Og ALDRI gi opp! For du er verdt det! Du har en stor verdi! Det er ufattelig mange som er glad i deg! Du er ikke håpløs! Du fortjener hjelp! 

Trenger du noen å snakke med, men føler du ikke har noen. Så bare gi en lyd til meg. Så kan jeg hjelpe eller veilede deg til hvem du kan ta kontakt med. 

Munnhygiene

Noe mange som sliter psykisk, også sliter med, er hygiene. Og da ofte munnhygiene. Når man har det skikkelig tøft, og livet er vanskeligt å leve. Da er ikke det å pusse tenna, høyt oppe på lista. Mange får ikke skikkelig igang pusserutine i hverdagen, og mange ser større og større kobling mellom dårlige tenner og dårlig psykisk helse.

Man klarer ikke tenke at tennene skal man ha resten av livet, når man tenker at man skal jo dø snart uansett. Og alt blir ett tiltak. Alt fra å pusse tenna, dysje, sminke seg, børste håret og andre hverdagsting blir et ork.

Jeg har lenge slitt med tannhygienen min, og det har resultert i dårlige tenner og en del hull. Når jeg sitter her å skriver, har jeg akuratt inntatt en pargin forte pga umenneskelig tannverk. Ansiktet mitt har fått en firkant-fasong pga hevelse på begge sidene. Og jeg klarer ikke tygge pga smertene. I tillegg til dette, har jeg så utrolig tannlegeskrekk. Så jeg er på venteliste til å få tannbehandling i narkose. Legene her ved avdelingen skal ringe Stord i morgen, for å høre om jeg kan få en akuttime. Jeg står også på 2 typer antibiotika, men virker ikke som om det hjelper ennå.

Jeg kjenner flere som sliter på samme måte som meg, men da er det viktig å få gått til tannlegen. Få hjelp til å få inn rutiner og ta vare på helsa. For kroppen vår, skal vi ha i veldig mange år. Og da er det viktig at vi tar godt vare på den.

Skjerming igjen?

Jeg kjenner på hele meg at det går rette veien, men kampen er knalltøff.
Jeg glipper innimellom, mister taket. Taket på virkeligheten, taket på fornuften, taket på kontrollen.
Denne nyttårsaften, på lik linje med de 3 siste, må jeg tilbringe på skjerming. Skjerming er et strippet rom, med låst skap. Man kan ikke ha så mye av tingene sine der, og det skal være trygt. Men denne gangen er det annerledes. Denne gangen er jeg på skjerming fordi jeg ikke klarer ha kontroll på selvskadingen min. De siste årene har jeg vert her på grunn av suicidal fare og forsøk. Men som jeg har skrevet tidligere (tror jeg), så har jeg ingen aktive suicidale planer og tanker. Jeg vil for første gang på gud vet hvor lenge, leve!!!

Jeg tok meg selv i å se på bikinier på nettet. Mange tenker at det er jo normalt, men for meg så betydde det at jeg så for meg at jeg skulle leve til sommeren. Og det er noe nytt for meg. Det å tenke så langt frem i tid, det er nyfunnet håp!
Jeg er blitt stemplet som kronisk suicidal, men jeg skal prøve det jeg klarer å motbevise det stempelet. Selv om det kommer til å ta tid, og kanskje år. Så vil jeg kjempe. Det er godt å ha sånne øyeblikk som nå, der jeg ser fremover. Men så er sommeren, så langt jeg klarer å se frem.
Flere har 1 års planer, 5 års planer og kanskje 10 års planer. Det er faktisk umuligt for meg, men all respekt for de som klarer å ha sånne planer. Jeg lever i nuet, og tar en dag av gangen. Når det er veldig tøft tar jeg en time av gangen.

Jeg har noen nyttårsforsetter.
Det første er at jeg skal, så langt det lar seg gjøre, ikke legges inn på sykehus.(hverken somatisk eller psykiatrisk).
Det andre er at jeg skal prøve å ikke skade meg så mye som jeg har gjort de 2 siste årene. (å komme over tusentallet er bare vondt)
Det tredje er at jeg skal fortsette å være åpen om psykisk helse. Både for min egen del og for å kanskje hjelpe andre som sliter. Slik at de får vite at de ikke er alene, og at det finnes håp for alle.
Det fjerde er, som mangen andre, å gå ned i vekt. Jeg vil få vekk den vekta jeg har lagt på meg, mens jeg har vert innlagt.

2019 skal bli MITT år!
Godt nytt år alle sammen!!

året 2018 og God jul!

I dag er det lille julaften, og jeg vil ønske alle som har fulgt meg dette året en riktig god jul og ett godt nytt år!

Dette året har vert fylt opp med oppturer og nedturen, som det fleste tidligere år. Jeg har fått nye bekjentskaper/venner, jeg har vert på ferietur med storesøster og niese, jeg har vert på harrytur til Sverige/Fredrikstad med en av bestevenninnene mine(og truffet bestevenninna mi fra fhs), jeg har måttet bli lagt i narkose for operasjon noen ganger, jeg har begynt å bli trygg i min kommende leilighet og jeg har fått tilbud om en ny leilighet i ett nytt bofelleskap i Rosendal.

Jeg har lært mye det siste året, både som person og som medmenneske. Jeg har gang på gang funnet nytt håp, selv om det til tider var gjemt ganske langt bort.

Og jeg er så vanvittig takknemlig! Takknemlig for tiden jeg har fått her på psykoseposten på Valen Sykehus. De har reddet livet mitt mer enn en gang, og de har stått ved min side, dag ut og dag inn. De har kjempet for meg, når jeg ikke hadde krefter til å kjempe selv. De har bært håpet for meg, når jeg ikke klarte bære det selv. De gav meg aldri opp. De har støttet, trygget, trøstet, kjempet og sloss for meg. Og jeg er 100 % sikker på at jeg ikke hadde vert i livet i dag, hadde det ikke vert for de fantastiske menneskene som jobber her. Jeg har igjen lært at jeg kan stole på folk, jeg har lært at det finnes håp. Jeg har lært at med god tid, tolmodighet, trygge rammer og medmennesklighet, så kan man flytte fjell. Hadde det ikke vært for psykoseposten, hadde jeg(vist jeg hadde vert i livet) fortsatt som svingdørpasient, og ikke hatt noen liv. Men her har jeg fått leve, selv om man har måtte stramme inn litt innimellom. De har støttet meg for å dra på permisjoner til leiligheten, venner og familie.

Jeg har blitt utrolig glad i disse menneskene, men det er snart på tide å bre ut vingene å fly. Jeg har en tøff måned foran meg, med mye som skal ordnes og flyttes. Men jeg ser frem til å kunne starte på nytt, og starte et godt liv i Rosendal.

Kampen er selvfølgelig ikke over ennå, men jeg har fått redskapene her til å kunne takle det som eventuell må komme. Jeg lærer stadig nytte ting, og støtten fra personalet og behandlere er så viktig i denne prosessen. Heldigvis er jeg ikke alene i denne prosessen, og kommer ikke til å være alene når jeg skrives ut heller. Men jeg føler meg sterkere på mange måter, og jeg er klar for neste utfordring.

Perioder vil komme der alt blir svart og jeg ser ikke andre løsninger. Men jeg skal ta med meg alle de fine ordene som de har sagt til meg, og jeg skal fortsette å kjempe for livet. Jeg skal ikke gi meg på tap!

Jeg vet det er mange som har det ekstra vanskelig nå i disse tider, men man er ikke alene selv om det kjennes sånn ut. Det er mange som vil strekke ut en hånd, vist man bare tørr å ta imot. Jeg kommer til å være tilgjengelig på tlf og messenger/epost i hele jula. Så vist du bare trenger noen å prate med eller bare noen å si hva du har på hjertet. Så er det bare til å ta kontakt. Det finnes og kirkens sos, som man kan ringe eller chatte med tlf: 22 40 00 40, eller man kan gå innpå http://www.kirkens-sos.no og chatte eller skrive melding med de.
Mental helse har også en hjelpetlf som kan kontaktes på tlf: 116 123.
Er det fare for liv, ring 113!
Utenom dette, så ønsker jeg alle en fredfull og så god jul som mulig.
Stor juleklem fra Michelle Elisabeth

Jeg kjemper og prøver å holde ut.

Jeg er redd, stemmene tar overhånd. Jeg vet ikke lenger hva som er virkelig.

Jeg lager hele tiden avtaler med personalet, 5 timer om gangen. 5 timer der jeg ikke skal skade meg. 5 timer der jeg må bruke alt jeg har av krefter til å stå imot. Og når de 5 timene er gått, så må jeg lage nye avtaler med de. Jeg kjemper. Jeg kjemper med hver muskel i kroppen, men det gjør så vondt. Det gjør så vondt å leve, å eksistere, å puste, å være til.

Jeg lager kjekke avtaler, avtaler om besøk. Jeg må holde fast ved det gode tingene, de gode øyeblikkene. For ellers faller jeg, og jeg er redd jeg aldri kommer meg opp.

Jeg fikk en voldsom nyhet på onsdag, og følelsene er blandet. Hva skjer nå? Kommer dette til å gå bra? Er dette fremtiden min? Men jeg må ha tro, tro på at dette er det riktige for meg. Jeg må prøve å stole på de rundt meg, som sier at dette er det beste for meg. Men det er så vanskelig, for hvem kan jeg stole på, når jeg ikke en gang stoler på meg selv?

1. Desember

1. Desember
Det er så mye følelser knytt til denne dagen. Jeg kjenner på et enormt  savn etter mamma, som skulle blitt 61 år i dag. Jeg kjenner på sårheten over at noen i familien er enten på andre siden av landet eller verden.

Jeg prøver å kjenne på glede og takknemlighet. Takknemlig for alle vennene mine, takknemlighet for søskene mine som støtter det de klarer, takknemlighet for ett behandlingssystem som funker for det meste(for min del), jeg kjenner på glede av å lage eller finne fine ting jeg kan gi til de jeg er glad i. Jeg vet at kjærlighet ikke kan måles med penger, men jeg koser meg og finner glede i å være på jakt etter en ting eller noe som passer akkurat DEN personen. Jeg finner glede i å være produktiv/kreativ. Da kan jeg strikke, brrodere, perle, tegne og sy. Det er og en god avledning for meg, når ting er vanskeligt. Jeg holder meg opptatt, for da kan jeg ikke være destruktiv.

Det er og en vanskelig måned vi går i møte. Spesielt jul og nyttår er ikke mine sterkeste sider. Det er liksom forventet at man skal være sammen med familie(de som har en), og man skal le, kose seg, ha det hyggelig og smile. Men det er ikke alltid like lett, når man bærer på så mye tungt. Når stemmene herjer og  skadetrangen er stor(får ikke lov å ha det kjekt, skal straffes, alle vil du skal lide osv). Da er den masken vi alle kjenner så godt, vanskelig å ha på.
Det er så utrolig mange som synest jul og nyttår er tøft, kanskje har de ikke familie, kanskje sliter de med spiseforstyrrelser og synst dette med så mye mat er kjempe vanskelig, kanskje henger depresjonen så godt fast at ingenting får en til å føle seg bedre. Uansett hvorfor du eventuelt synst jul og nyttår er tøft, så er det helt greit. Ta hensyn til hverandre i jula, ta små pauser når det blir for mye, si at det er greit å ikke sitte å smile men at det ekte ansiktet er lov å ha på. Vis omtanke. Jeg har valgt å bli på avdelingen denne jula, ikke fordi jeg ikke har familie å feire med. For det har jeg, jeg har en fantastisk søskenflokk som jeg mer en gjerne ville ha vert i lag med. MEN jeg må ta hensyn til meg selv, jeg har en del planer rett før jul, og har valgt å prioritere de, denne gangen. Og da velge å ikke reise til Bergen. Jeg har heldigvis en familie som er veldig forståelsesfulle.

Og så er det dette med nyttår. Vi skal inn i ett nytt år og bagasjen følger etter, følelsene følger etter, traumene følger etter. Jeg mener ikke å være negativ, men hvordan skal man gå positivt inn i ett nytt år når det forrige var ganske ille? Jeg har stilt meg det spørsmålet hver eneste nyttårsaften de siste 3-5 årene. Og de siste 3 nyttårsaftene har jeg enten vert på somatisk sykehus, eller på skjerma. MEN, det er absolutt ikke planen i år. Jeg skal som jeg har skrevet tiidligere, ta livet mitt tilbake. Jeg skal ikke følge gamle tralter, og jeg skal LEVE. Greit nok det mest sannsynlig blir på avdelingen, men jeg skal kose meg med god mat og se for første gang på flere år, rakettene fra en terrasse med stjerneskudd i hånden.

1163 dager

For 1163 dager siden, eller 29 august 2015, ble jeg innlagt på akuttposten på Valen Sykehus. En innleggelse jeg trodde skulle vare max ett par dager. Der ble jeg noen uker, for så å bli søkt opp på Psykoseposten. Jeg kom opp på psykoseposten 12. oktober 2015.
Jeg viste ikke hva jeg gikk til, og det var mye nye inntrykk, personale og medpasienter. Dette kom aldri til å gå bra tenkte jeg. Hvor lenge må jeg bli her? Hva skjer nå? Når skal jeg skrives ut? Var noen av mange spørsmål jeg stilte både meg selv og de rundt meg. Det jeg fikk beskjed om var at jeg skulle få tid. Dette kom til å ta lang tid, og jeg skulle få skikkelig god hjelp fremover.
Og det løftet har de holdt. Jeg har fått god tid til å jobbe med meg selv, og jeg har fått tid til å bli kjent og trygg på personalet og behandlere. Jeg begynner for ente gang å nerme meg en utskrivelse. Og denne gangen tror jeg at det kommer til å gå bra.

Her på avdelingen er det faktisk en del ting å ta seg til. Det er arbeidstue som er åpen hver dag fra mandag til fredag. Det er snikkerverksted, der man kan lage møbler osv. Det er turgruppe hver torsdag. og det er treningsrom for de som liker å trene.
Mye av tiden bruker jeg til å strikke. Det er en god avledning når ting herjer på i topplokket. Jeg bruker også mye tid hver dag til å prate med personalet, om det jeg har på hjertet. De kommer med gode råd og lytter på det jeg har å si. Jeg snakker også med psykolog 2 ganger i uken, der vi snakker om litt tyngre ting, pluss snakker om hvordan permisjonene har gått. Hver lørdags kveld lager en av pasientene middag til hele avdelingen.

Jeg har fått god tid til å bli kjent med personalet på Utsikten, der jeg har leilighet. Og jeg jobber stadig med å bli bedre kjent med de og de bli kjent med meg. Jeg har 1 overnatting i uka, som skal oppgraderes til 2 overnattinger snart. De her på avdelingen er flinke til å legge til rette for god behandling. De lytter og forstår, de flykter ikke unna, men blir når andre går. Jeg har fått tid til å være meg selv, til å bli kjent med meg selv, og til å lære å ta imot hjelp. Også det å lære å takle utfordringer har vert viktig. Jeg har lært så utrolig mye på de årene jeg har vert innlagt. Og jeg er så vannvittig takknemlig for at jeg harr fått tid på meg, og ikke har måttet stresse meg gjennom behandlingen. På psykoseposten jobber det en utrolig fin gjeng. De trøster når man er lei seg, de støtter når man er usikker, de bærer håpet når en ikke klarer å bære det selv. Og de er ekte mennesker med gode instinkt og følelser.

Nå er jeg på ny inni en dårlig fase, der virkelighet og fantasi blander seg. Men jeg får god hjelp og støtte fra de rundt meg. Og bekreftelse på hva som er ekte og ikke, selv om jeg ikke klarer stole på de alltid. Men jeg jobber hver dag mot å bli frisk, og jeg har tro på at en dag kan jeg kalle meg selv for frisk.
Jeg vet jeg kommer til å ha et bra team rundt meg, når jeg skrives ut herfra. Og det er jeg takknemlig for. Jeg skrives ikke ut til ingenting. Jeg har utsikten, fact teamet, fastlege og komunale tjenester. Så jeg har stor tro på at, selv om jeg ikke kommer til å være frisk når jeg skrives ut så kommer jeg til å fortsette å få god behandling fram mot en frisk Michelle Elisabeth.

Det å høre stemmer.

Tenkte å skrive litt om min erfaring i det å høre stemmer.
Det er flere som er åpen om sin psykiske helse, og det blir satt lys på, mer og mer i sosiale medier. Men da er det som oftest depresjon, angst og litt psykose som er i fokus. Det er ikke så mange som vil innrømme at de hører stemmer til vanlig. Og det å høre stemme og hallusinere, betyr ikke at man automatisk er schizofren. Eller har en schizofreni diagnose. Det kan være mange grunner til at man hører og ser ting, andre ikke ser eller hører. Og man er ikke automatisk psykotisk av å se og høre ting. Ja, det kan være ett tegn på en begynnende psykose. Men ikke alltid.
Jeg begynte å høre stemmer for ca 5 år siden. Det begynte svakt, som en slags mumling, men etter en tid ble de sterkere. Jeg hørte navnet mitt ble sagt, og snudde meg ,men da var det ingen der. Når jeg var alene kunne jeg høre så tydeligt at navnet mitt ble sagt, men fortsatt var det ingen der. Jeg ble ganske redd, og skjønte ikke helt hva dette var for noe.
Jeg gikk lenge og ikke turde si det til noen, for hva var egentlig dette? Stemmen var like tydelig som om noen satt rett ved siden av meg. Etter en stund ble det hele setninger, og det som ble sagt var for det meste negativt om meg og andre. <> <> <> <> osv.
Det ble etter hvert vanskelig å konsetrere seg i samtaler med folk, for stemmen snakket samtidig som personen snakket til meg, og jeg ble usikker på hva som var virkelig og ikke. Men jeg har lært meg etter mye jobbing, å høre forskjell på det som er inni mitt hode og det som er utenfor. Jeg klarer ikke alltid skille det, men er blitt bedre på det. Jeg har fått medisiner som demper stemmene, og jeg har også timer der jeg ikke hører noe i det hele tatt, eller at de er såpass svake at jeg klarer å overse de.
Men det er vanskelig å innrømme at de fortsatt har ganske stor makt over meg, noe jeg sammen med behandler jobber mye med. Jeg er blitt flink i å høre etter på folk når de snakker til meg, at før de er ferdig med setningen så har jeg fått tid til å svare de og ikke stemmen. Så derfor er det lettere å svare tilbake på riktig tidspunkt, enn det det var i begynnelsen.
Når man møter meg ute, eller i sosiale sammenhenger, så er det vanskeligt å se at jeg hører stemmer. Jeg er blitt en reser på å svare <> på riktige tidspunkt i samtalen, selv om jeg kanskje ikke får med meg så mye som blir sagt, vist jeg har sterke stemmer som snakker samtidig.
Jeg klarte, en god stund etter jeg begynte å høre stemme, å si ifra om det til en jeg stolte på. Hun jobbet i kommunen. Og det var godt å endelig få snakket litt om det og fortelle noen jeg stolte på, hva som foregikk. Og når jeg først hadde snakket med hun om stemmen, så var det lettere å fortelle psykologen om det.
En del tenker kanskje at det bare er tankene mine jeg hører. Men de som har opplevd å høre stemmer, kjenner forskjellen mellom tanker og stemmer.
Vist du hører stemmer som ingen andre hører, eller ser ting ingen andre ser. Så vil jeg oppfordre deg til å snakke med noen du stoler på. Fastlegen din, psykologen din (vist du har en), helsesøster, lærer eller en venn/familiemedlem. Du skal få slippe å sitte med det alene. For det finnes hjelp. Det finnes medisiner som kan roe ned stemmene, og det finnes behandling som kan hjelpe.