August

I dag våknet jeg til veldig gode nyheter. Jeg er spent på neste uke og fremover de neste ukene. Skal oppdatere mer når alt er bekreftet. 

Neste uke skal jeg og opereres i foten(for 2. gang). Har gått med en vakumpumpe, koblet til foten i snart 2 uker. Så skal bli godt å få fjernet den.  Det er resultatet av at jeg skadet meg på en fryktelig dum måte, og forhåpentligvis første og siste gang jeg skader meg på den måten.

Jeg har vert på DPS i 1 og en halv uke, og ble utskreven på onsdag denne uka. Det ble et godt opphold, og har fått ny dato for neste planlagte opphold der. 

DPS

Jeg er for tiden på DPS (distrikt psykiatrisk senter), og de opprettholder tvangsparagrafen.Jeg er sliten og vil hjem, men må vente til uka som kommer, for da skal det vist være et møte angående veien videre. 

Jeg prøver å tenke på alle de som er glad i meg. Jeg prøver å tenke på bestillinger jeg må gjøre ferdig. Jeg prøver å tenke på prosjekter jeg har lyst å lage. Og jeg prøver å tenke at dette ikke kommer til å vare evig. 

Jeg tar en time om gangen, og så en dag om gangen. Det hjelper å vite at jeg har en heiagjeng der ute, som bare vil meg godt. Når jeg kjemper mot større makter, som ikke vil meg godt. 

Jeg prøver å gjøre det beste utav dagen. Prøver å bruke personalet som er på jobb. Prøver å gjøre koselige ting. Og så hjelper det veldig å få besøk av venner<3. Det gjør ting mye lettere.

Jeg syns det er så urettferdig. Vist noen ber om hjelp, så får de det ikke. Men vist man ikke vil ha hjelp, så blir en tvungen til det. Jeg har opplevd begge deler, og kjenner flere som har opplevd begge deler. Og det gir ikke helt mening. For hvorfor skal man bli tvungen til å få hjelp man ikke vil ha eller trenger… hvorfor skal personer som ber om hjelp, gang på gang, ikke få det?Det er ikke rett i det hele tatt.

Valen.

Jeg klarer for tiden ikke å skrive noe som kan/bør/klare legges ut her. Det er så mye kaos i det jeg skriver, og det blir ingen helhet i det. Men jeg skal prøve å formulere et lite innlegg.

Månedens oppdatering, blir vel at jeg er tvangsinnlagt på Valen. Jeg er på paragraf 3.3 (tvungen psykisk helsevern), og de kan holde meg på denne paragrafen i inntil 1 år. Det vil ikke si at jeg må være innlagt så lenge. Men at de kan det, før de må via kontrollkommisjonen lage vedtak på nytt. De har vurderingen hver dag, om jeg kan føres over på frivillig/skrives ut. Men foreløpig må jeg være her. 

Det var det jeg fikk til i dag. Satser på at jeg klarer å skrive mer her snart.

Min verden.

Det er tøft når man føler at en høyere makt styrer alt. Det er tøft når man ikke kan se på tv eller pc´en, uten å få beskjeder/bilder over alle liv man har på samvittigheten. 

Det er vanskelig å forklare hvordan jeg har det for tiden, og alt det som skjer rundt meg.Det er få som forstår, og de fleste sier bare at dette ikke e virkelig. At det er i mitt hode, og jeg må jo kunne skjønne hva som er virkelig å ikke. 

Det er faktisk ikke så lett å forstå, når jeg står i det. For tenkt deg dette: Du sitter i stua sammen med en god venn og prater. Så kommer det en person inn til dere og spør hvem du prater meg. Du sier som en selvfølge, at du prater med vennen din som sitter ved siden av deg. Og da sier personen som kom inn, at det er bare deg i rommet. Det sitter ingen ved siden av deg og du prater med deg selv.

Da blir jo de fleste veldig fortvilet og skjønner ingen ting. For du sitter der jo ikke alene. Du sitter med kompisen din eller venninna di, og prater om løst og fast. Og når da en person skal komme inn og fortelle deg at du sitter alene og at det ikke er noen ved siden av deg… da blir man fortvilet. Og lurer på hva i all verden man kan stole på, når man ikke kan stole på det man ser og hører tydelig er ekte. Da er jo ingenting ekte. Da kan man ikke stole på noe. Så da velger man å ikke høre på den personen som beskylder deg for å snakke med deg selv. 

Sånn er litt av livet mitt. Jeg får beskjeder om at det jeg ser, hører og opplever ikke er ekte. Hvordan kan noen komme å si sånt til meg? Hvordan kan noen påstå at det jeg opplever ikke er ekte? Jeg velger å stole på mine sanser. Jeg velger å stole på mine egne opplevelser er ekte. For vist tilfelle er motsatt, så rakner min forståelse av verden og mine omgivelser. Og det klarer jeg ikke å holde meg til.Jeg føler jeg har en mye større forståelse av hvordan verden fungerer. Jeg forstår hvorfor grusomme ting skjer og jeg vet mye mer enn den vanlige mannen i gata. 

Og det er jeg både fortvilet over, men og takknemlig for. Det er både en gave og en forbannelse å oppleve det jeg opplever. Og for de fleste er det veldig vanskelig å forstå og henge med i min opplevelse av ting. 

Snart desember

Nå nærmer deg seg desember, og julestjerna henger allerede i vinduet mitt. 

I år blir det å være hjemme i jula, og være sammen med de andre i bofelleskapet. 

Det var ikke noe enkelt valg, for jeg vet hvor velkommen jeg er i Bergen. Men det er vanskelig å ta avgjørelser når man må hele tiden tenke på helsen sin. Og siden jeg ikke er helt på topp for tiden, så fant jeg ut at det beste vil nok være å være hjemme i år. Så kan målet til neste år være å dra til Bergen.

Høsten har vert interessant, der jeg har jobbet veldig med meg selv. Jeg er øyeblikk 4 mnd skadefri, og det har ikke bare vert lett. Men med god hjelp av DPS teamet, fastlege,bofelleskapet, og behandler. Så har jeg klart meg vertfall frem til nå. Den store utfordringen blir jo desember, med alle merkedager og sånn. Men jeg har tro på at dette skal bli en god måned, og at jeg skal få en fin nyttårsfeiring når den tid kommer. 

For nyttårskvelden er ofte den vanskeligste dagen for meg. De siste 5 årene har jeg enten vert på skjerming ( når jeg var innlagt), eller havnet på somatisk sykehus pga selvskading eller selvmordsforsøk. Men jeg er veldig innstilt på å få en god opplevelse med den dagen, som jeg kan bruke videre de neste årene. 

Det blir et lite opphold på DPS, uken før julaften. Slik at jeg kan samle krefter og motivasjon, til å komme igjennom julaften og nyttårsaften uten noe form for skading. 

Så blir det tilbake på DPS 2. uken i januar for et litt lengre planlagt opphold der. 

Jeg har også lagt en del planer for 2020, noe som er ganske ulikt meg. Jeg klarer normalt sett ikke å legge planer så langt frem i tid. Men det viser bare at jeg er merkbart på bedringens vei. 

Under sist opphold på DPS, ble det og gjort en del tester og utredning. Der fikk jeg fjernet en diagnose som ikke stemmer, og fått en ny som stemmer mye bedre. Det vil hjelpe veldig for behandlingen videre. Og jeg er veldig takknemlig for hvor bra DPS, FACT, Fastlege og bofelleskapet sammarbeider. Så jeg har tro på at det blir bra fremmover.

Oktober!

Hva gjør man når både den du elsker og deg selv, kjemper for livet?

Begge to kjemper, hver sin kamp. For seg selv og for de nærmeste. De jobber, time for time. Hva gjør man når systemet ikke er tilstrekkelig? 

Man gir ikke opp! Man fortsetter å kjempe. Man fortsetter å snakke om det som er vanskelig, og man fortsetter å ber om hjelp. 

Den siste tiden har vert ganske tøff for meg, på mange måter. Jeg lever i ett slags vakum, der dagene går ut på å overleve. «Eksistere» er et ord jeg har brukt en del, de siste ukene. Jeg føler jeg kun eksisterer, og det gjør vondt. For jeg har så lyst å leve. Jeg har så lyst å oppleve, og jeg har så lyst å kjenne glede. Men når jeg ikke klarer å kjenne på noen gode følelser, og alt føles tomt. Da er det viktig å gjøre noe. 

Så jeg snakker med behandler om eventuelle behandlinger. Vi har diskutert en del alternativer, og før jeg kan begynne skikkelig med (i dette tilfelle traumebehandling), så må jeg være ganske stabil og ha det stabilt rundt meg. Det er det på god vei til å bli, selv med opp og nedturer. 

Og så når det kommer til min vakre kjæreste, som har sine kamper hun kjemper. Hvordan skal man da skille det å være pårørende, venn, kjæreste osv..   Og hvordan klare å stille opp, når en ikke klarer å stille opp for seg selv?

Jeg gjør så godt jeg kan. Vi har kontakt hver dag. Jeg prøver å støtte og trøste. Og jeg besøker henne når hun er innlagt. Jeg viser henne at jeg bryr meg, og at jeg er der. Og det gjør hun tilbake også. Uansett hvor jævlig hun har det, så vil hun vite hvordan jeg har det. Hun støtter alt hun kan og makter. Hun sender melding og hun forteller hvor mye jeg betyr for henne. 

Uten henne, så hadde jeg kanskje ikke vert her idag. Og i tillegg til verdens snilleste, omsorgsfulle og fantastiske personlighet. Så er hun jo vakker å se på i tillegg ❤

Men, ja. Hatt samtale med behandler i dag, og hn skulle ta opp med DPS-overlegen, om jeg kunne komme inn til en planlagt innleggelse før den fastsatte datoen. Så jeg håper det går. For ting har forverret seg en del, og det fornuftige i meg ( gjerne de rundt meg) sier at det er lurt å ta tak i det, før det blir for ille. 

33 dager selvskadingsfri!

Jeg har brukt selvskading for å kjenne at jeg er i live, for å holde meg i live og for å holde venner og familie i live. Jeg har brukt selvskading for å få en pause i hverdagen, for å straffe meg selv og for å holde stemmene i sjakk. 

Nå er det over en mnd siden sist jeg skadet meg selv, og jeg kjenner jeg er litt stolt av det. 

For de siste 2 årene, så er 30 dager det lengste jeg har gått uten å skade meg selv. Så det at det i dag er 33 dager siden sist, får meg til å føle litt på en mestringsfølelse. 

Det har absolutt ikke vert lett, og jeg er daglig innom tanken på å gjøre meg noe. Men jeg vil på en måte vise både for meg selv og de rundt meg, at jeg kan klare å takle det vonde uten å påføre meg selv vondt.

Noen har kommentert det med sykehus osv. Men det er stor forskjell på å skade seg selv og å prøve å ta sitt eget liv. Man har to helt forskjellige tanker i hode i de to settingene. Og utfallet blir som regel forskjellig også. 

Jeg skal prøve det jeg klarer å holde meg skadefri fremover, selv om det til tider virker umulig. Men jeg tar en dag av gangen, og for hver mårning jeg våkner, kan jeg huke av en ny dag jeg ikke har skadet meg. 

Det er lov å klappe seg selv på skulderen når man mestrer sånne ting. Det er lov å være stolt av seg selv, og det er lov å skryte litt. 

Sliter du med selvskading, eller kjenner du noen som sliter med det. Vit at du ikke er alene. Men det er viktig å få hjelp så fort som mulig, før det eskalerer og man risikerer at selskadingen blir fatal.  

Det som fikk meg til å holde meg såpass «lenge» ( i mine øyne er over en mnd lenge) , er at jeg ikke hadde utstyr til det tilgjengelig i leiligheten. Sammen med behandler og personalet her jeg bor, ble vi enige om å låse alt av skadelig utstyr, bandasjer og plaster inn i boden. Jeg har ikke nøkkel til boden min, men jeg kan be personalet åpne den for meg nårtid som helst. Men det er noe med å be de om å åpne boden for at jeg skal skade meg. Det klarer jeg ikke. Og det at nå er det ikke like lett å skade seg, for nå ligger ikke alt til rette på badet for meg. Så det har hjelpt veldig. 

Så har jeg også prøvd å tenkt på konsekvenser ved at jeg skader meg. For som regel må jeg på legevakt eller sykehus når jeg gjør meg noe. Og jeg risikerer alvorlige konsekvenser hver gang. Det er et lite mirakel at det har gått såpass bra som det har gjort, frem til nå. 

Jeg merker også at det skal mye mer til for at jeg gjør meg noe, for hver dag som går. Selv om jeg har dager der skadetrangen er veldig stor, og stemmene er veldig sterke.

Men jeg vil bevise for meg selv at jeg kan klare meg uten det. Kroppen min har fått nokk skader, og det er begrenset hvor mer den tåler å få påført. 

2 år siden ECT behandlingen.

I sommer er det 2 år siden jeg fikk ECT behandling i Haugesund.

ECT behandling som skulle virke mot alvorlig depresjon, funket ikke den gangen. Og jeg sitter igjen med frustrerende bivirkninger.

Da tenker jeg spesielt på hukommelsen min. Jeg har flere ganger trodd at jeg har fått tidlig alzheimers. Fordi hukommelsen min har vert og er så dårlig. Jeg spurte legen på valen om hn kunne ta en demens test på meg, fordi jeg var ganske bekymret. Jeg tok testen og svarte feil på ett par spørsmål, men ikke utenfor normalen. 

Det jeg sliter en del med, som mange kanskje tenker er normalt. Er hvor jeg legger fra meg ting. Før fikk jeg opp ett bilde i hode over den nøyaktige plassen jeg la fra meg tingen, mens nå er det helt blankt. Jeg hadde heller ingen problem med å gå på handling uten handleliste, mens nå må jeg skrive ned hver bidige ting for å huske å kjøpe det.

Jeg sliter også med å huske ny informasjon. 

Samtaler jeg har hatt tidligere, må gjentas i det fulle for at jeg skal huske hva vi snakket om. Til nokså stor frustrasjon for de rundt meg. 

For meg var det mye negative ting forbundet med ECT, men jeg har stor tro på at for de det funker på. Så kan det være til stor hjelp. 

De sier det funker på ca 80 % av de som går igjennom behandlingen, så det er jo ganske bra. 

Det er de som har bivirkninger at de glemmer både hvem familien sin er og hvem vennene deres er. Så sånn sett har jeg jo vert heldig. 

Og det positive med alt mitt hukommelsestap, er jo at de tv-seriene jeg så i de månedene før og etter ECT, kan jeg se på nytt, uten å huske en dritt av hva jeg så da.

Sliter du med alvorlig depresjon, og ingen medisiner eller behandling/terapi har hjulpe. Så er det verdt et forsøk å ta opp med behandler om ECT er en mulighet for deg. For det kan endre livet ditt, vist du er heldig.

Vist du lurer på noe angående min erfaring med ECT, så er det bare til å ta kontakt og spørre meg.

Sykehus.

Siste ukene/månedene har vert ganske utfordrende både psykisk og fysisk.

De har vert preget av flere opphold på sykehus, der jeg på søndag måtte bli sendt til Haukeland. Luftambulansen var på vei, men måtte snu pga været. Så da ble det vanlig ambulanse, full fart til Bergen.

Jeg har lyst å takke de fantastiske helsepersonell jeg møtte. Alt fra ambulansefolka her i kommunen i Odda og i Bergen. Sykepleiere og leger ved både Odda sykehus og Haukeland sykehus avd Mio. De viste medmennseklighet, og omsorg. De vise god kompetanse på det de drev med og de var så gode med meg hele veien.

Jeg trodde ikke jeg betydde så mye, og hadde så mye verdi. Men da hadde de kanskje ikke brukt så mye ressurser på meg, vist det jeg trodde var sant faktisk var sant. 

Jeg vil og takke familie og venner som stilte opp, som ringte, sendte mld og som kom på besøk. 

Det ble ganske alvorlig denne gangen, og kunne gått så mye galere enn det det gjorde. Og for en gang skyld, kjente jeg litt på alvoret i situasjonen. Noe jeg sjeldent gjør.

Etter mye prat med både helsepersonell, familie og venner. Så har jeg klart å snu littegrann på tankegangen. Jeg tok imot frivillig innleggelse på valen, (der fikk jeg 19 timer, før det var rett hjem)men mest av alt så innså jeg at jeg kanskje trenger litt mer hjelp. 

Jeg skal bli flinkere å bruke ordene mine, og ikke være så styrt av følelser, stemmer og impuls. Jeg jobber med det, og prøver alt jeg kan å bruke de rundt meg på best mulig måte. Selv om jeg ikke føler jeg fortjener det.

Nå skal helgen brukes i lag med Maria og Albert. Med serie, god mat og pelsterapi hjemme.

Ønsker alle en så god helg som mulig.

1333 dager, og nå er det stopp:)

I dag er dagen champagnen skal sprettes, og i dag er dagen jeg har ventet på lenge. 

Det er 1333 dager siden jeg ble innlagt på Valen.

Denne dagen skal feires, for i dag starter jeg mitt nye liv. Ett liv med ny livsgnist. Ett liv med ny motivasjon. Ett liv der jeg vil leve.

Disse årene har vert veldig turbulente, med mange nedturer. Eller kanskje rettere sagt én lang nedtur, fulgt opp av noen små oppturer. Jeg var så langt nede som det overhode går an å komme. Jeg jaget etter en «god» måte å dø på. For jeg ville ikke leve, og jeg hadde null tro på behandlere, familie og personal. Når de sa at det fantes håp for meg og. For hvordan går det an å hjelpe et håpløst tilfelle? Hvordan går det an å snu tankegangen til noen som er kronisk suicidal? Hvordan går det an å gi livsgnist til noen som er så langt nede i mørket, at selv sparepærer funker ikke?

Jeg har vert nede i mørket i mangen, mangen år. Og jeg hadde virkelig ikke noe tro på, uansett hvor lang innleggelse jeg fikk. At jeg skulle bli bedre. Så derfor ville jeg ikke være innlagt. Jeg ville være hjemme, der jeg kunne ta livet mitt i ro og fred. Så derfor var jeg innlagt på tvang. Tvangen var der i 2 og ett halvt år, før vi sammen ble enige om at det ikke lenger var nødvendig med tvang, og at jeg kunne gå over til å være innlagt frivillig. 

 Så det irriterte og provoserte meg noe voldsomt, når jeg hele tiden fikk beskjed om at det var håp for meg og. For hvordan kunne de si noe så feil? Hvilket grunnlag hadde de, for at akkurat JEG kunne bli bedre? 

Hver dag fikk jeg beskjed om at jeg var verdt noe. Hver dag fikk jeg beskjed om at det fantes håp. Hver gang jeg falt, var personalet der for å hjelpe meg opp igjen. Og hver gang jeg glapp, så fikk de tak i meg igjen. 

Jeg kunne skrevet en hel bok, om alle de fantastiske personene som jobber i psykiatrien, vennene mine og familien min. For de reddet meg på så mange måter. Heldigvis fikk jeg fortalt litt av min historie i Kvinnheringen sitt blad «Folk i Kvinnherad». Der jeg fikk fortelle litt om min historie og hvor viktig det er med langtidsavdelinger, sånn som Eining for psykose ved Valen Sykehus. 

Der jeg fikk tid på meg. Tid til å bli trygg, tid til å lære meg å håndtere ulike situasjoner, tid til å bli kjent med meg selv på nytt, tid til å falle og reise meg igjen, tid til å ha gode perioder og til tid å bli bedre.

Og så er det familien min<3 de fantastiske søskene mine som har stilt opp. Ringt, send melding, komt på besøk, hatt meg på besøk når jeg trengte å komme meg vekk fra sykehuset. De som hele tiden har fortalt hvor glade de er i meg, og hvor mye jeg betyr for de. De aner ikke hvor mye det har betydd for meg! De er uerstattelige<3 Er så vannvittig glad i søskene mine og tantebarna mine<3<3

Sist men ikke minst, vennene mine. Dere som har komt i tider og utider 😛 dere har stilt opp med kjøring, telefoner midt på natta, besøk, Burn og godis. Dere sluttet aldri å stå ved min side. Og jeg er så evig glad i dere<3<3

Det var og er en knalltøff kamp. Kanskje en kamp jeg må kjempe resten av livet? Men de hadde rett!!! For jeg fikk livsgnisten tilbake, og jeg skal fortsette å kjempe for å beholde den resten av livet.