Sherif!

Det å miste noen til selvmord, er det dessverre alt for mange som har opplevd. Det å få den beskjeden, at noen man er glad i har tatt livet sitt…. De gjør så vondt at man ikke vet hvor man skal gjøre av seg. Alle tankene og spørsmålene man lager seg, som mange aldri får svar på.

Oppi det, er jeg takknemlig for at jeg fikk vite så mye som jeg gjorde. Jeg fikk svar på mange av spørsmålene mine, og jeg vet hvorfor akkurat Sherif tok livet sitt.

Denne uken er det 1 år siden han døde. 1 år siden jeg mistet min aller beste Sherif, og jeg sørger ennå. Det er vondt å vite at jeg aldri skal treffe han mer. Aldri få de gode varme klemmene og suss på kinnet. Aldri høre stemmen hans og ikke få se hvordan livet hans ville blitt videre.

Jeg har heldigvis mange gode minner og bilder, som jeg kan tenke/se tilbake på. Jeg lovet han at jeg ikke sku la dette knekke meg, og foreløpig har jeg klart å holde det løftet. Jeg sa også til han at hjertet mitt måtte få lov å være knust en stund, noe han sa var i orden. Og jeg kjenner at det ennå ikke har limt seg sammen helt. 

Jeg savner deg så umenneskelig mye, og jeg kommer ALDRI til å glemme deg. Er evig glad i deg.Jeg kommer alltid til å være jenta di, og til neste år skal jeg få en tatovering til minne om deg.

I fjor sendte jeg en epost til stortinget. Men den eposten fikk jeg aldri svar på. Jeg skrev litt om din historie, hvor mye norge/udi sviktet og spurte hvem som skulle stå til ansvar for liv som var gått tapt. At det ikke fantes noen statestikk over flyktninger/asylsøkere som hadde tatt livet sitt, og at det burde bli så mye mer fokus på å hjelpe de som slet psykisk.

I år kommer jeg IKKE til å feire 17.mai. Jeg har ingen behov eller lyst til å feire ett land, som sviktet på det groveste. Men jeg skal feire Sherif. Jeg skal forhåpentligvis lage meg kake og jeg skal hedre han.

Takk for alt du gav meg Sherif!

Takk for alle fine stunder sammen!

Takk for alle fine meldinger og samtaler!

Takk for at du var en helt fantastisk mann, på alle måter.

Takk for alt!

Bølgedaler.

Det er ikke alltid så lett, dette livet. Det går i mange bølgedaler, og toppene kan være ganske korte innimellom. 

Jeg klarer ikke alltid å innrømme, når ting er tøft. Og som oftest er det lettere å klage over fysiske smerter, enn psykiske. Det er så mye mer naturlig for de fleste, og mer forståelig. Man kan uten problemer, komme med en kommentar som «Jeg har så vondt i hodet i dag!». Og folk forstår, og tipser om paracet og ibux. De fleste kjenner seg igjen, i det å ha hodeverk. Og ingen tviler eller lurer så mye om det. 

Men når man sier «Jeg har så mye stemmer i dag!», da blir det plutselig ikke så lett å svare eller vise forståelse. Det er ikke like akseptabelt å si sånt. Og det er fortsatt ganske tabu å komme med sånne utsagn.

Heldigvis for meg, så bor jeg en plass der det er mer forståelse for at det er en del av hverdagen. At det er like normalt for meg å si «Jeg har så mye stemmer i dag!», som at andre sier «Jeg har så vondt i hodet i dag!». 

Så av og til glemmer jeg at jeg lever i en annen «verden», enn de fleste. Min hverdag er ganske mye annerledes, enn mange av vennene mine sin. Jeg snakker ofte om at jeg er sliten, og da er det som regel pga mye stemmeaktivitet, tankekjør, hallusinasjoner osv. Bare det å ha besøk av venner eller sitte i felles stua. Kan gjøre meg fryktelig sliten. 

Er det en dag jeg har mye stemmer, og samtidig sitter i lag med 2/3 andre. Da kan det bli full krasj hos meg. For ikke bare snakker de 2/3 andre med hverandre og meg. Men jeg har 2/3 til, som har veldig lyst å snakke med meg (som ikke de andre hører). Og da blir det fryktelig vanskelig å henge med i samtaler, og å få meg seg alt som blir sagt. (Så jeg er blitt ganske flink til å svare, litt uten at jeg får med meg noe.)

Så én ting, har jeg blitt ganske god på. Det er å gi meg selv pauser. Jeg prøver å trekke meg unna, når det blir for mye. Og vist jeg har besøk, så er vennene mine blitt vandt til at jeg ber dem gå. For da er jeg sliten, og ikke klarer å få med meg mer. Det er en øvelse jeg jobber mye med, og prøver hele tiden bli flinkere til å sette grenser.

Jeg er og veldig god på å ta på meg for mye. Jeg sier veldig ofte ja, når kroppen sier nei. Det er jo noe jeg må øve meg på, å bli flinkere til å regulere. Finne ut hva som er oppnåelig, og hva som blir for mye.

Heldigvis har jeg gode venner, som forstår at det kan bli litt mye innimellom. Og som ikke blir sint/sur/oppgitt, om jeg må avlyse/korte ned besøket osv. Det er faktisk en stor styrke å kunne si at, «Nå er jeg sliten, jeg tror dere kan dra nå». 

Over til noe helt annet. 

Jeg koser meg veldig med håndarbeid, for tiden. Og jeg har kanskje litt for mange prosjekt på gang samtidig. Men det er det nok mange som kjenner seg igjen i. Jeg klarer til og med å bli ferdig med prosjekter, selv om det kan ta litt tid og bli litt av og på. Jeg har som mål for i år, og bli med på en julemesse og stille ut/selge noe av det jeg lager. Kanskje holder jeg meg til bestillinger, for er usikker på om jeg får tid til å lage opp et lite lager. Foreløpig holder jeg på å lage ferdig bestillinger jeg har. Så i løpet av Januar, har jeg strikket 2 par med pulsvanter, 1 barnelue, heklet en marius-løper, heklet 6 hjerter og strikket 4 scruchies. 

Alle håndarbeidsprosjekter jeg blir ferdig med, legger jeg ut på instagram. Navnet på instagram kontoen min er: Michellesinhobby .Liker å ha en oversikt over det jeg har laget. Så da er det greit med den kontoen der. Er bare til å følge meg der, for å se hva jeg lager fremmover.

Flytting.

Da var jeg i gang med flytting igjen. Jeg har fått tilbud om en større leilighet i første etasje, i bofelleskapet jeg bor i. 

Som de fleste vet, så har jeg en god del ting. Jeg er ikke så minimalistisk av meg, og dermed er det en god del som skal pakkes og flyttes ned. Heldigvis får jeg god hjelp av personalet. I tillegg kommer Maria og Albert i dag, så da får jeg nok en god del hjelp av henne.

Leiligheten nede er ca 6 kvm større enn den jeg har nå, og det har faktisk litt å si. Selv om jeg sikkert kunne fylt 2 hus med alle tingene mine, så klarer jeg nok å få plassert de rundt omkring. 

Januar startet på DPS´en, og der var jeg ca én mnd. Jeg startet også med Grunnkurs moped, men måtte utsette selve kjøretimene noen månder. Meg og Maria valgte å fortsette som gode venner, istedenfor kjærester. 

Det skal bli noen kjekke/travle dager fremmover. Med overnatting av Maria og Albert frem til søndag. Og så neste helg kommer Therese, og da blir det utvask av leiligheten. I tillegg til Are Kalvø-Hyttebok fra helvete på Husnes.

Snart desember

Nå nærmer deg seg desember, og julestjerna henger allerede i vinduet mitt. 

I år blir det å være hjemme i jula, og være sammen med de andre i bofelleskapet. 

Det var ikke noe enkelt valg, for jeg vet hvor velkommen jeg er i Bergen. Men det er vanskelig å ta avgjørelser når man må hele tiden tenke på helsen sin. Og siden jeg ikke er helt på topp for tiden, så fant jeg ut at det beste vil nok være å være hjemme i år. Så kan målet til neste år være å dra til Bergen.

Høsten har vert interessant, der jeg har jobbet veldig med meg selv. Jeg er øyeblikk 4 mnd skadefri, og det har ikke bare vert lett. Men med god hjelp av DPS teamet, fastlege,bofelleskapet, og behandler. Så har jeg klart meg vertfall frem til nå. Den store utfordringen blir jo desember, med alle merkedager og sånn. Men jeg har tro på at dette skal bli en god måned, og at jeg skal få en fin nyttårsfeiring når den tid kommer. 

For nyttårskvelden er ofte den vanskeligste dagen for meg. De siste 5 årene har jeg enten vert på skjerming ( når jeg var innlagt), eller havnet på somatisk sykehus pga selvskading eller selvmordsforsøk. Men jeg er veldig innstilt på å få en god opplevelse med den dagen, som jeg kan bruke videre de neste årene. 

Det blir et lite opphold på DPS, uken før julaften. Slik at jeg kan samle krefter og motivasjon, til å komme igjennom julaften og nyttårsaften uten noe form for skading. 

Så blir det tilbake på DPS 2. uken i januar for et litt lengre planlagt opphold der. 

Jeg har også lagt en del planer for 2020, noe som er ganske ulikt meg. Jeg klarer normalt sett ikke å legge planer så langt frem i tid. Men det viser bare at jeg er merkbart på bedringens vei. 

Under sist opphold på DPS, ble det og gjort en del tester og utredning. Der fikk jeg fjernet en diagnose som ikke stemmer, og fått en ny som stemmer mye bedre. Det vil hjelpe veldig for behandlingen videre. Og jeg er veldig takknemlig for hvor bra DPS, FACT, Fastlege og bofelleskapet sammarbeider. Så jeg har tro på at det blir bra fremmover.

Oktober!

Hva gjør man når både den du elsker og deg selv, kjemper for livet?

Begge to kjemper, hver sin kamp. For seg selv og for de nærmeste. De jobber, time for time. Hva gjør man når systemet ikke er tilstrekkelig? 

Man gir ikke opp! Man fortsetter å kjempe. Man fortsetter å snakke om det som er vanskelig, og man fortsetter å ber om hjelp. 

Den siste tiden har vert ganske tøff for meg, på mange måter. Jeg lever i ett slags vakum, der dagene går ut på å overleve. «Eksistere» er et ord jeg har brukt en del, de siste ukene. Jeg føler jeg kun eksisterer, og det gjør vondt. For jeg har så lyst å leve. Jeg har så lyst å oppleve, og jeg har så lyst å kjenne glede. Men når jeg ikke klarer å kjenne på noen gode følelser, og alt føles tomt. Da er det viktig å gjøre noe. 

Så jeg snakker med behandler om eventuelle behandlinger. Vi har diskutert en del alternativer, og før jeg kan begynne skikkelig med (i dette tilfelle traumebehandling), så må jeg være ganske stabil og ha det stabilt rundt meg. Det er det på god vei til å bli, selv med opp og nedturer. 

Og så når det kommer til min vakre kjæreste, som har sine kamper hun kjemper. Hvordan skal man da skille det å være pårørende, venn, kjæreste osv..   Og hvordan klare å stille opp, når en ikke klarer å stille opp for seg selv?

Jeg gjør så godt jeg kan. Vi har kontakt hver dag. Jeg prøver å støtte og trøste. Og jeg besøker henne når hun er innlagt. Jeg viser henne at jeg bryr meg, og at jeg er der. Og det gjør hun tilbake også. Uansett hvor jævlig hun har det, så vil hun vite hvordan jeg har det. Hun støtter alt hun kan og makter. Hun sender melding og hun forteller hvor mye jeg betyr for henne. 

Uten henne, så hadde jeg kanskje ikke vert her idag. Og i tillegg til verdens snilleste, omsorgsfulle og fantastiske personlighet. Så er hun jo vakker å se på i tillegg ❤

Men, ja. Hatt samtale med behandler i dag, og hn skulle ta opp med DPS-overlegen, om jeg kunne komme inn til en planlagt innleggelse før den fastsatte datoen. Så jeg håper det går. For ting har forverret seg en del, og det fornuftige i meg ( gjerne de rundt meg) sier at det er lurt å ta tak i det, før det blir for ille. 

liten update:)

Etter noen fine dager hos vb Maria på Stord, så har jeg landet i sofaen hjemme. Ting er fortsatt krevende, men heldigvis skjer det positive ting i livet mitt og. Dette kommer jeg tilbake med en annen gang.

Med lite søvn i natt, så fikk jeg mulighet til å se solen stå opp, og at det ble lysere og lysere ute. Det var i grunn ganske fint å sitte å se på. Man blir ganske filosofisk i sånne stunder. 

Så da tenkte jeg på hva fremtiden har å by på. At selv om ting kan være ganske hektisk og krevende både psykisk og fysisk. Så har jeg så utrolig mange gode folk rundt meg. Jeg har venner som stiller opp til alle døgnets tider. Jeg har familie som bare er en tlf unna, og jeg har bofelleskapet, som bare vil det beste for meg. De har sine utfordringer med meg, men sammen løser vi det meste. 

Ja, fremtiden. Innimellom klarer jeg å se litt lenger frem enn nesetippen, og det er litt godt. For jeg vet det er så mye godt som venter meg. Det gjelder bare å huske på det. 

Jeg har faktisk en fremtid, selv om jeg i alle år har tenkt at jeg kom til å dø ung. Men innimellom klarer jeg å fundere litt på en fremtid, hvem jeg vil bygge en fremtid med, hvem jeg vil ha i livet mitt og hvem jeg kan stole på. 

Bofelleskap er ikke en permanent fremtid for meg. Tror jeg i alle fall. Jeg har et håp om at en dag, en dag skal jeg klare meg på egenhånd. Uten all den hjelpen jeg får nå. Ikke missforstå meg, jeg er veldig takknemlig for at jeg får så mye hjelp som jeg gjør. Men jeg har et lite ønske om at jeg en dag skal kunne fungere som ett «vanlig» menneske. Men hvem vet egentlig hvordan ett vanlig menneske fungerer.. 

Jeg tar to steg frem, og ofte tre tilbake. Men på en eller annen måte så kommer jeg meg sakte på frem, selv om det er mange setbacks. 

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men tenkte jeg skulle prøve å oppdatere litt.

Utenom noen innleggelser på somatisk, så går det bedre med skadingen. Jeg skader meg mye mindre nå enn før, og er inni en nokså «god» periode. Jeg får god hjelp med å håndtere skadetrang, selv om jeg glipper innimellom. Men de rundt meg gir ikke opp, og knskje klarer jeg å fortsette å kjempe og ikke gi opp selv…

Ellers ser jeg frem til en rolig helg, der jeg må få unna litt husarbeid, og kanskje finne motivasjonen til å fortsette å hekle. 

50 dager!

I dag er det 50 dager siden jeg flyttet offisielt inn i den nye leiligheten min. %0 dager siden jeg ble skrevet ut fra Valen. 

Jeg har hatt litt fartsdumper på veien, og det ble et kort opphold på DPS for noen uker siden. Men alt i alt har det gått veldig bra. Jeg trives veldig godt her i Rosendal, og har fått godt bruk for «Turbo» (el-sparkesykkelen). 

Jeg kjenner jeg har ting å fylle dagene med. Alt fra avtaler, besøk, overnattinger, bergenstur osv. Og i morgen drar jeg til beste M, for noen dager. Neste fredag, drar jeg og M til Fredrikstad, og så blir det hyttetur til Jondal. Så har virkelig mye å se frem til. 

Som en sa til meg, «det er litt skjær i sjøen» og det må jeg nesten bare regne med. Og så får jeg bare prøve å håndtere de på best mulig måte. 

Jeg tar en dag om gangen, selv om kalenderen er full. Det gjør godt å ha ting å gjøre på, samtidig som det gjør godt å ha litt fridager innimellom. Det gjelder å finne en balanse der, som går an å leve med. 

Nå skal jeg bruke dagen på å hekle videre på ei bestemor, og så skal jeg til en venninne i ettermiddag. 

Ønsker alle en så god og fin dag som mulig<3

Takk for alt Sherif!<3

Det å miste noen man er så ufattelig glad i

Det er for å si det rett ut, helt forjævlig vondt. Det å kjenne at hjertet knuses i tusen biter, tårene renner i dager, uker og måneder. 

Jeg har mistet min aller beste Sherif! Og jeg knuses av det. Jeg lovet han at det ikke skulle ødelegge meg, og at hjertet mitt bare skal være knust midlertidig. Men fy faen! Hvor vondt dette er. Fy faen! Hvor jævligt det er.

Jeg har aldri kjent en sånn type sorg før. 

Det at jeg viste noen dager på forhånd at jeg bare hadde noen få dager igjen å se han og snakke med han face to face, og klemme han. Eller kanskje det er fordi jeg er kommet så langt i min egen følelsesprosess, at jeg lar meg selv kjenne etter og føle. 

Vi var ute på Gry Helges å spiste middag i lag, ett slags skikkelig farvel bare oss to. Det var så godt, men og så fryktelig vondt. Jeg hold meg fri fra tårer, fra til han tok av seg smykket sitt og gav det til meg. Da knakk jeg sammen. 

Jeg forsikret han om at jeg ikke skulle la dette ødelegge meg, eller jeg lovde han. Han gråt mens vi satt og pratet, og det gjorde jeg og. 

Når dette skjedde, så trodde jeg ikke at han kom til å dø. Jeg trodde bare han skulle reise til utlandet, og at jeg mest sannsynlig aldri ville sa han igjen.

Men det å få den beskjeden at han er helt borte, det knuste meg virkelig. 

Han var en fantastisk mann på alle mulige måter. Han hadde stor empati og omsorg for alle rundt seg. Han kom med gode råd, han lyttet og forsto. 

Han dro på turer i fjellet, han sto på både langrenn og slalom. Når det var fint vér, dro han gjerne ut med båten for å sette garn. På sensommeren dro han til skogs på sin hemmelige sted for å plukke sopp, til alles store glede. Og vi lagde flere ganger nydelig sopp-pai, av den hjemmeplukka soppen. 

Han var en mester med hendene, og lagde de flotteste møbler og ting i tré. Han hadde tålmodighet for å lære meg hvordan ting skulle gjøres. Og han tenkte ikke på at det tok lenger tid for å hjelpe meg, enn at han skulle gjøre det selv. 

Han likte veldig godt å gå på kino, og filmen «A star is born» falt veldig i smak. Så når sangen «Shallow» ble spilt på radioen, ja da sang han, med den stemmen han hadde. 

Han gikk alltid med shorts, T shorte og barføtt i slipperser. For han syntes alltid det var så varm, året rundt. Og varm mat, var ikke det beste. Den skulle være romtemperert.

En periode hadde han for seg at risengrynsgrøt skulle spises kald, sammen med vaniljeis. Noe vi andre synst var veldig merkelig. Men han hadde dilla på det, så da var det ikke noe vi kunne kommentere på 😛

Han omfanget meg fra første minutt. Han var aldri redd for å vise hvor glad han var i de som betydde noe for ham. Og et suss på kinnet var helt normalt å få.

Det var hans måte å vise at «Jeg er glad i deg». 

Vi snappet hver dag, og han svarte alltid med masse hjerter og fortalte hvor glad han var i jentene sine. 

Han ville ikke bekymre noen. Han ville være sterk og vise at dette gikk bra.

Han kommer ALDRI til å bli glemt!!! Og han kommer alltid til å ha en stor plass i hjertet mitt. Tusen takk S, for at jeg fikk bli kjent med deg. Takk for at du åpnet hjertet ditt til meg og tok meg inn i varmen. Takk for du var der som ett familiemedlem, når jeg ikke hadde min i nærheten. Takk for fantastiske stunder i lag. 

Takk for alt!

1333 dager, og nå er det stopp:)

I dag er dagen champagnen skal sprettes, og i dag er dagen jeg har ventet på lenge. 

Det er 1333 dager siden jeg ble innlagt på Valen.

Denne dagen skal feires, for i dag starter jeg mitt nye liv. Ett liv med ny livsgnist. Ett liv med ny motivasjon. Ett liv der jeg vil leve.

Disse årene har vert veldig turbulente, med mange nedturer. Eller kanskje rettere sagt én lang nedtur, fulgt opp av noen små oppturer. Jeg var så langt nede som det overhode går an å komme. Jeg jaget etter en «god» måte å dø på. For jeg ville ikke leve, og jeg hadde null tro på behandlere, familie og personal. Når de sa at det fantes håp for meg og. For hvordan går det an å hjelpe et håpløst tilfelle? Hvordan går det an å snu tankegangen til noen som er kronisk suicidal? Hvordan går det an å gi livsgnist til noen som er så langt nede i mørket, at selv sparepærer funker ikke?

Jeg har vert nede i mørket i mangen, mangen år. Og jeg hadde virkelig ikke noe tro på, uansett hvor lang innleggelse jeg fikk. At jeg skulle bli bedre. Så derfor ville jeg ikke være innlagt. Jeg ville være hjemme, der jeg kunne ta livet mitt i ro og fred. Så derfor var jeg innlagt på tvang. Tvangen var der i 2 og ett halvt år, før vi sammen ble enige om at det ikke lenger var nødvendig med tvang, og at jeg kunne gå over til å være innlagt frivillig. 

 Så det irriterte og provoserte meg noe voldsomt, når jeg hele tiden fikk beskjed om at det var håp for meg og. For hvordan kunne de si noe så feil? Hvilket grunnlag hadde de, for at akkurat JEG kunne bli bedre? 

Hver dag fikk jeg beskjed om at jeg var verdt noe. Hver dag fikk jeg beskjed om at det fantes håp. Hver gang jeg falt, var personalet der for å hjelpe meg opp igjen. Og hver gang jeg glapp, så fikk de tak i meg igjen. 

Jeg kunne skrevet en hel bok, om alle de fantastiske personene som jobber i psykiatrien, vennene mine og familien min. For de reddet meg på så mange måter. Heldigvis fikk jeg fortalt litt av min historie i Kvinnheringen sitt blad «Folk i Kvinnherad». Der jeg fikk fortelle litt om min historie og hvor viktig det er med langtidsavdelinger, sånn som Eining for psykose ved Valen Sykehus. 

Der jeg fikk tid på meg. Tid til å bli trygg, tid til å lære meg å håndtere ulike situasjoner, tid til å bli kjent med meg selv på nytt, tid til å falle og reise meg igjen, tid til å ha gode perioder og til tid å bli bedre.

Og så er det familien min<3 de fantastiske søskene mine som har stilt opp. Ringt, send melding, komt på besøk, hatt meg på besøk når jeg trengte å komme meg vekk fra sykehuset. De som hele tiden har fortalt hvor glade de er i meg, og hvor mye jeg betyr for de. De aner ikke hvor mye det har betydd for meg! De er uerstattelige<3 Er så vannvittig glad i søskene mine og tantebarna mine<3<3

Sist men ikke minst, vennene mine. Dere som har komt i tider og utider 😛 dere har stilt opp med kjøring, telefoner midt på natta, besøk, Burn og godis. Dere sluttet aldri å stå ved min side. Og jeg er så evig glad i dere<3<3

Det var og er en knalltøff kamp. Kanskje en kamp jeg må kjempe resten av livet? Men de hadde rett!!! For jeg fikk livsgnisten tilbake, og jeg skal fortsette å kjempe for å beholde den resten av livet.

Hva er en god dag for meg?


 En god dag for meg er når jeg våkner opp uthvilt, jeg er rundt gode mennesker som gjør meg godt, finner indre motivasjon/inspirasjon på alle strikkeprosjektene mine og andre hobby prosjekter. Det å høre på god musikk som får meg til å danse eller synge med. Det å treffe venner og prate sammen og løst og fast. Det å se en god serie, mens jeg strikker. Det å ha gode samtaler med trygge personer. 

Og så kommer den delen ikke alle snakker like fullt om. Det å ha en indre ro, der det er roligt i hodet. En dag der jeg ikke er påvirket like mye av stemmer og vanskelige tanker. Der jeg kommer igjennom utfordringer uten å skade meg. 

Av og til våkner jeg med ett smil om munnen og i strålende humør. Jeg er full i energi og kreativitet, ofte med tusen ideer og tanker om hva jeg vil gjøre. Jeg nyter en god middag, og prater i vei med folk. 

Jeg liker veldig godt å være kreativ ( til ett viss nivå), der jeg kan strikke meg noe fint, eller perle noe gøy eller skrive. 

Alle har ett behov for å bli sett, for å bli møtt med respekt og forståelse. Noen har større behov enn andre. Men jeg tror at vi alle har det behovet. Kanskje bare det at noen sier hei til deg, når de passerer deg. Eller at noen tar seg tid til å spørre hvordan det egentlig går. De som viser at de bryr seg og har tid til å lytte. Det kan gjøre at dagen blir en god dag.