Mat

Jeg synes dette med mat er vanskelig. For jeg spiser, når jeg er trist. Jeg «unner» meg det og det. Og når de vanskelige tankene kommer, så følger maten etter. For hvorfor skal ikke jeg få kunne unne meg noe, siden jeg har det så vanskelig? Dette resulterer i at vekten bare øker og øker. Det hjelper heller ikke, at jeg får ett vannvittig matsug (søt og saltsug) pga medisiner. 

Medisinene kødder med både forbrenning og metthetsfølelse. Noe som er veldig frustrerende å oppleve. Det å bare spise å spise, og aldri kjenne seg skikkelig mett. Jeg har jo lyst å føle meg / kjenne meg mett jeg og, nett som alle andre. Så jeg har dét, i tillegg til trøstespisingen. 

Når jeg ble innlagt i August 2015, så viste vekten mindre enn halvparten av det den viser nå. Jeg var veldig opptatt av kropp og vekt. Den kontrollen jeg følte på, når jeg nektet meg selv mat. Eller når jeg så at vekten gikk nedover, pga fasting eller minimalt med mat. I den perioden, så skadet jeg meg ikke så mye. Noe jeg i ettertid har skjønt at ikke stemte. For det ble en slags form for destruktivitet i det å nekte seg selv mat. Jeg veide ikke så utrolig mye før jeg begynte med vektnedgangen. Men det var som å tenne bensin på bålet, når jeg fikk alle kommentarene om hvor liten jeg var og hvor flink jeg var som hadde gått ned i vekt. Da ble jeg bare ennå mer gira på å fortsette vektnedgangen. Føle på den kontrollen. 

Men så ble jeg tvangsinnlagt på Valen. Ikke pga mat/vekt, men pga min psykiske helse. Første uka fikk jeg ikke i meg en eneste matbit. Og pga selvskading, så måtte jeg noen turer til Stord på sykehuset. Jeg klarte ikke å gå, og måtte bli trillet i rullestol. Etter den uka, begynte jeg sakte men sikkert å spise igjen. Men jeg var sengeliggende de påfølgende 2 ukene. Resultatet av det, ble at jeg måtte på en måte lære meg å gå på nytt. Jeg hadde nesten ikke muskler, og eneste jeg hadde gått var mellom sengen og toalettet. 

Jeg husker fortsatt, første gåturen til butikken. Det kjentes ut som om beina mine var 2 stokker/pinner, og jeg viste ikke helt hvordan jeg skulle gå normalt. Så det så veldig klumsete ut, og jeg var ikke så høy i hatten. Dette var ett resultat av kraftig underernæring over lengre tid + sengeliggende i 3 uker. Jeg måtte begynne å trene meg opp igjen. Jeg startet med å ta knebøy, og holde hendene på sengekanten mens jeg «satt meg ned og opp» på siden på sengen. Heldigvis gikk det ikke så lang tid før jeg klarte å gå «normalt» igjen. Og til jeg fikk litt muskler tilbake. 

Nå sliter jeg med problemer i andre enden. Jeg er kraftig overvektig, og i tillegg har jeg fysiske problemer med beina/knærne/hoftene. Som gjør at jeg ikke klarer å gå så langt. (får veldig mye smerter av å gå). Noe som er en ond sirkel. For jeg vet at om jeg beveger meg mer, så vil det hjelpe på vekten, og i tillegg hjelpe på bevegeligheten min. Som igjen gjør det mindre smertefullt å gå. Men så har jeg noen fysiske plager, som ikke har med vekten å gjøre. Noe jeg ble på en måte, veldig glad for å høre.For jeg har trodd at det var smertefullt å gå tur, pga jeg er overvektig. Jeg fikk beskjed at det er fysiske plager jeg har som ikke har noen ting med vekten å gjøre. Og det kan jeg få hjelp med, ved å få skikkelige sko + gjøre øvelser som kan forbedre smertene. 

Jeg jobber ganske hardt, for å akseptere meg og kroppen min. At jeg kan være fin, selv om jeg er overvektig. Vekt skal ikke ha noe å si, på om man er fin eller ikke. Det er personligheten som teller! Det er den folk legger merke til, og det er den som viser hvem du er. 

Men så hjelper det lite, at butikkene har så små størrelser. Og mange butikker har ekstra små størrelser. Så der man noen ganger bruker f.eks L i en butikk, så må man opp i XXL i enn annen butikk, for nesten samme plagget. Dét synes jeg er helt på tryne. 

Men anyhow… Jeg jobber hver dag for å akseptere meg selv. Prøver å tenke at verdien min, ikke måles ut i fra vekten. At jeg er fin nok uavhengig om jeg har 2 valker på magen eller 6pack. At jeg er like verdifull som alle andre. Jeg trosser stemmen som sier at jeg ikke fortjener mat. Selv om det noen ganger blir for mye spising. Prøver å finne den mellomtingen. Der jeg kan «unne» meg noe godt, men helst i helgene. Og prøver å få et så normalt forhold til mat som mulig. 

Oktober!

Hva gjør man når både den du elsker og deg selv, kjemper for livet?

Begge to kjemper, hver sin kamp. For seg selv og for de nærmeste. De jobber, time for time. Hva gjør man når systemet ikke er tilstrekkelig? 

Man gir ikke opp! Man fortsetter å kjempe. Man fortsetter å snakke om det som er vanskelig, og man fortsetter å ber om hjelp. 

Den siste tiden har vert ganske tøff for meg, på mange måter. Jeg lever i ett slags vakum, der dagene går ut på å overleve. «Eksistere» er et ord jeg har brukt en del, de siste ukene. Jeg føler jeg kun eksisterer, og det gjør vondt. For jeg har så lyst å leve. Jeg har så lyst å oppleve, og jeg har så lyst å kjenne glede. Men når jeg ikke klarer å kjenne på noen gode følelser, og alt føles tomt. Da er det viktig å gjøre noe. 

Så jeg snakker med behandler om eventuelle behandlinger. Vi har diskutert en del alternativer, og før jeg kan begynne skikkelig med (i dette tilfelle traumebehandling), så må jeg være ganske stabil og ha det stabilt rundt meg. Det er det på god vei til å bli, selv med opp og nedturer. 

Og så når det kommer til min vakre kjæreste, som har sine kamper hun kjemper. Hvordan skal man da skille det å være pårørende, venn, kjæreste osv..   Og hvordan klare å stille opp, når en ikke klarer å stille opp for seg selv?

Jeg gjør så godt jeg kan. Vi har kontakt hver dag. Jeg prøver å støtte og trøste. Og jeg besøker henne når hun er innlagt. Jeg viser henne at jeg bryr meg, og at jeg er der. Og det gjør hun tilbake også. Uansett hvor jævlig hun har det, så vil hun vite hvordan jeg har det. Hun støtter alt hun kan og makter. Hun sender melding og hun forteller hvor mye jeg betyr for henne. 

Uten henne, så hadde jeg kanskje ikke vert her idag. Og i tillegg til verdens snilleste, omsorgsfulle og fantastiske personlighet. Så er hun jo vakker å se på i tillegg ❤

Men, ja. Hatt samtale med behandler i dag, og hn skulle ta opp med DPS-overlegen, om jeg kunne komme inn til en planlagt innleggelse før den fastsatte datoen. Så jeg håper det går. For ting har forverret seg en del, og det fornuftige i meg ( gjerne de rundt meg) sier at det er lurt å ta tak i det, før det blir for ille. 

Hva skal man si? kondolanse?

Jeg har hatt noen dager på å prosessere litt følelser. Denne sorgen kommer til å ta tid, men jeg har tro på at det blir lettere etter hvert.

Jeg snakket med ei i går kveld, og vi snakket om at hun ikke viste hva hun skulle si til meg i denne situasjonen. Så derfor tenkte hun at det sikkert er så mange som skriver til meg, så derfor trengte ikke hun. 

Men det samme tenker de fleste andre. At «hun får sikkert så mange meldinger, så jeg trenger ikke sende til henne.» «hun vet jo at jeg er der for henne uansett»

Ja, jeg vet jeg har folk som jeg kan snakke med vist jeg trenger det. Men det er også godt å høre at «ja, jeg er her vist du vil prate.»

Ikke ta det som en selvfølge at så mange sender kondolanse, for det er så mange som tenker sånn som jeg har beskrevet ovenfor. 

Jeg er ikke ute etter at folk skal skrive til meg pga dårlig samvittighet, eller fordi de har lest dette.  Jeg vil bare at folk skal tenke at det gjør faktisk godt å få en melding om at de er der eller at en tenker på en. Eller bare en kondolanse.

Det betyr så mye å få en sånn melding, og en trenger ikke alltid si så mye. Mangen vet ikke hva de skal si i sånne situasjoner. Så bare et «hei», eller ett hjerte på en melding. Er mer enn nok. 

Jeg setter enormt stor pris på de meldingene jeg har fått og de som har tatt kontakt<3 det gjør godt å vite at jeg ikke er alene og at det finnes så mange som bryr seg. 

Tusen takk<3

Sorg er en forferdelig følelse. Den graver seg dypt inn i sjelen, og henger seg fast lenge. 

Det å miste noen som står deg nær er grusomt. Man stiller seg så mange spørsmål, hva? Om? Vist? Hvorfor? Osv.

Jeg har egentlig skreve ett innlegg om personen jeg mistet, men av hensyn til andre som ikke vet det ennå. Så venter jeg med å poste det til mandag/tirsdag.

Verden er så ufattelig urettferdig….

Høsten

Denne høsten har rast av gårde. Hatt mange permisjoner til leiligheten, pluss ett par til Bergen.

Det har på en måte gått ganske greit i høst. Jeg har øvd meg mye på å være alene, og trivest i mitt eget selskap. Det har så klart vert en del utfordringer, og har prøvd å takle de så bra som mulig.

Fikk en knekk sist uke. Gikk nok litt for fort med permene. Så etter litt prating med behandlere, har vi kommet frem til at jeg skal ta litt pause. Jeg skal prøve å jobbe mer med meg selv.

Jeg gir meg ikke helt ennå, så får jeg bare prøve igjen om en stund. For til leiligheten skal jeg, men det vil ta lenger tid en jeg håper. Men da må jeg bare være tolmodig.

Har prøvd å pynte litt til jul. Og lagd adventskalender til en medpasient. Så da har jeg hatt noe å holde meg opptatt med.

Uten om dette, så holder vi på med litt utredning, noe som er ganske tøft. For det blir litt graving i fortiden og vonde minner. Men får se hva resultatet blir.

Ønsker dere alle en fin førjulstid.

Dag 600! Min kamp for livet!

I dag er det 600 dager, siden jeg begynte min kampen for livet!
For 600 dager siden ble jeg innlagt på Valen sykehus. Det har vert den tøffeste og mest krevende kampen jeg noen gang har og kommer til å ha i livet mitt. Jeg har kjempet hard hver dag, bare det å stå opp hver dag er en kamp. Jeg vet ikke hvor lenge jeg må bli her, men jeg vet det tar tid å bli «frisk». Og jeg ser frem til den dagen jeg kan kalle meg for «frisk». Hvertfall frisk nok til å fungere i hverdagen.
Jeg må innrømme at jeg har flere ganger gitt opp, men jeg har og reist meg for hver gang. Jeg har stått opp hver dag, og jeg har ingen intensjoner om å gi meg uten en kamp.

Det er ett fantastisk team jeg har rundt meg som støttespillere. Både familie, venner og de som jobber her. Og jeg er så takknemlig for at jeg har fått denne muligheten, til å få hjelp mot det som jeg sliter med. Og at de forstår at det vil ta tid.

Jeg tar en dag om gangen, og vist det ikke funker, så tar jeg en time om gangen.
Jeg prøver å fylle dagene med noe, utenom faste samtaler. Ergoterapautene gjør en utrolig bra jobb, og vist formen tilsier det så er det mange aktiviteter man kan være med på.  Man får mulighet til å få mestringsfølelse, ( noe som er viktig å ha når man sliter med ting, og føler at man ikke får til noe.)
Veldig mange som sliter sitter med skulte talenter, og her får vi prøvd oss ut med forskjellige aktiviteter. Man kan bruke sine erfaringer og lage noe kreativt.

Jeg vil bare avslutte med å si takk! Takk for alle som støtter meg og backer meg opp, når jeg trenger det.
Og jeg velger å være åpen om min psykisk helse, for å vise at det ikke er farligt. Det kan skje hvem som helst. Så stopp stigmaet!
Du er ikke alene om å slite.

Michelle Elisabeth

Fikk flere gode tilbakemeldinger på forgie innlegg.

Vil starte med å si tusen takk for noen fine tilbakkemeldinger på siste innlegget jeg hadde. Det var flere som kontaktet meg og fortalte at de syntes det var så bra at jeg sto frem som psykisk syk. og turde å fortelle om det. Jeg synst det er viktig å få frem at det kan skje hvem som helst. både foreldre , barn, besteforeldre, politikere og mannen i gata. Jeg vet mange føler mye skam rundt dette med psykisk lidelser. men det er ingenting å skamme seg for. 1 av 3 vil oppleve å bli psykisk syk på en eller annen måte i løpet av livet. for noen vil det vare en periode, mens andre vil slite litt lenger. Men derfor er det så viktig å stå frem om det og vise verden at alle har en psykisk helse og det er ingenting å skamme seg for.

Jeg har vert psyk i ganske mangen år, og jeg har hatt psykologer, helsearbiedere og andre i hjelpeapparatet rundt meg. og jeg er takknemlig for den hjelpen jeg har fått. og den hjelpen jeg får i dag. og det vil ta tid å bli frisk. Eller å bli bedre. Jeg vet jo ikke om jeg noen gang vil bli frisk. men jeg vet jeg kan bli bedre. jeg kan få et liv jeg har lyst å leve. jeg kan få en hverdag som er fylt med glede og moro. Det er håpet mitt. at jeg en dag skal klare å ha en hverdag der fokuset ikke er på hvor dårlig jeg er.
Jeg har vert veldig heldig å fått en leilighet i ett bofelleskap der det jobber personal hele døgnet. For min erfaring er at jeg ikke klarer meg så bra alene i en leilighet. så da er jeg veldig glad for det tilbudet jeg har fått. Jeg driver med botrening. Det vil si at jeg gradvis er mer og mer i leiligheten. det er vertfall planen. Og jeg tror og håper jeg vil få det fint i leiligheten. Heldigvis er det noen fantastiske folk som jobber der, og jeg har og noen kjekke naboer. pluss min beste venninne bor rett i nærheten. og jeg har andre gode venniner i nærheten.

En hverdag som psykisk syk!

En god del av dere vet ikke dette. Men jeg har i flere år slitt psykisk. Jeg har vert innlagt en god del ganger, og er for øyeblikket innlagt på en langtidsavdeling på valen.
Det at jeg velger å vere åpen om dette nå, er fordi jeg har fått en del spørsmål fra folk, der de har lurt på hvorfor jeg kommer gående fra sykehuset hele tiden. og få vekk stigmatiseringen rundt dette. Jeg vil ikke gå innpå så mye i detalj, men jeg er nå en plass der jeg får den hjelpen jeg trenger. Noe jeg er svært takknemlig for.
Jeg har lenge slitt med både depresjon og selvskading. Noe man ser på bilder som ligger på facebooken min. Jeg gikk på folkehøyskole i 2014, og der var jeg for første gang åpen for de i klassen og de jeg bodde med om hvordan jeg hadde det. Jeg var ærlig fra starten av, og fortalte at jeg hadde mange arr på kroppen ( helst armene) og at jeg ikke hadde tenkt å gå med genser hele det året. Folk var utrolig snille, og de respekterte meg for den jeg var. Det var ikke lenger så tabu å slite psykisk, og jeg ble godtatt for den jeg var, med eller uten arr.
Det ble etter hvert ganske vanlig å se meg i t-shorte, og folk brydde seg ikke lenger om at jeg hadde arr. Noe som var veldig godt. For Jeg merker det er masse tabu rundt det å vere psykisk syk og drive med selvskading. Men som sakt var det blitt naturlig for de og mange la ut bilder av meg på facebook der arrene viste tydelig. Noe jeg ikke tenkte mer på før jeg flyttet tilbake til Kvinnherad. Da ble jeg en smule stresset, men valgte å la bildene være.

Den kampen jeg er inni nå, er den tøffeste kampen jeg har og kommer til å ha. Det er beintøft å kjempe for å bli frisk, når man er psykisk syk. Men jeg er veldig heldig som har så mange fantastiske mennesker rundt meg. Jeg har en god familie som aksepterer meg for den jeg er. Jeg har mange gode venner og venninner som støtter meg og alltid stiller opp. Og jeg har ett hjelpeapparat som er der for meg.

Jeg skriver ikke dette for at folk skal synest synn på meg, eller for oppmerksomhet. Jeg skriver dette for at folk skal vite at det er mange som sliter med både små og store ting. og jeg håper det hjelper å ta vekk noe av stigmatiseringen rundt psykisk helse.

Trening og kosthold!

Har pga medisiner og dårlig kosthold, gått veldig mye opp i vekt. Og nå er det på tide å gjør noe med saken. Vet man ikke skal stole helt på disse bmi greiene. Men jeg har uansett for høy bmi, når den har passert 30. Så jeg har så smått begynt å trene. Skal prøve å få trent hvertfall annenhver dag. Og da går det mye i styrke trening. Har veldig lite peiling når det kommer til trening, men har med en god venninne som trener i lag med meg. Da blir det litt kjekkere å trene.

Har som mål å gå ned en del kilo, og få litt mer muskler. Så vist jeg klarer å spise litt sunnere, kutte ut mye av snopet, så skal det nokk hjelpe på.

Så håper jeg klarer å holde ved like treningen og forhåpentligvis bare spise snop å sånt i helgene, da skal jeg være rimelig fornøyd.

-Michelle

Trening!

Jeg er ganske sikker på at keg har dunket hode mitt. Årsaken til den begrunnelsen er jeg trentebo dag. Folk tenker sikkert, so what? Men de som kjenner meg vet at michelle trener ikke. Hun kaller det å gå fra en etasje til en annen for trening. Så når jeg frivillig vell å merke gikk med vennina mi ned på treningsrommet, da burde man tro noe alvorlig har skjedd. Men var nokk bare et svakt øyeblikk, litt redd for at det skal gjennta seg. Men knsje jeg på albor begynner å trene.? Føler selv jeg har noen kilo for mye, og lever veldig usunt. Så kansje for en gangs skyld jeg skal prøve å legge om litt og spise sunnere og trene litt!. Hmm, tror kansje det er best om jeg venter til i morgen å kjenner etter da om jeg fortsatt har lyst å bevege på megbå bli svett å ekkel…. Man skal aldri si aldri:)