DPS

Jeg er for tiden på DPS (distrikt psykiatrisk senter), og de opprettholder tvangsparagrafen.Jeg er sliten og vil hjem, men må vente til uka som kommer, for da skal det vist være et møte angående veien videre. 

Jeg prøver å tenke på alle de som er glad i meg. Jeg prøver å tenke på bestillinger jeg må gjøre ferdig. Jeg prøver å tenke på prosjekter jeg har lyst å lage. Og jeg prøver å tenke at dette ikke kommer til å vare evig. 

Jeg tar en time om gangen, og så en dag om gangen. Det hjelper å vite at jeg har en heiagjeng der ute, som bare vil meg godt. Når jeg kjemper mot større makter, som ikke vil meg godt. 

Jeg prøver å gjøre det beste utav dagen. Prøver å bruke personalet som er på jobb. Prøver å gjøre koselige ting. Og så hjelper det veldig å få besøk av venner<3. Det gjør ting mye lettere.

Jeg syns det er så urettferdig. Vist noen ber om hjelp, så får de det ikke. Men vist man ikke vil ha hjelp, så blir en tvungen til det. Jeg har opplevd begge deler, og kjenner flere som har opplevd begge deler. Og det gir ikke helt mening. For hvorfor skal man bli tvungen til å få hjelp man ikke vil ha eller trenger… hvorfor skal personer som ber om hjelp, gang på gang, ikke få det?Det er ikke rett i det hele tatt.

Valen.

Jeg klarer for tiden ikke å skrive noe som kan/bør/klare legges ut her. Det er så mye kaos i det jeg skriver, og det blir ingen helhet i det. Men jeg skal prøve å formulere et lite innlegg.

Månedens oppdatering, blir vel at jeg er tvangsinnlagt på Valen. Jeg er på paragraf 3.3 (tvungen psykisk helsevern), og de kan holde meg på denne paragrafen i inntil 1 år. Det vil ikke si at jeg må være innlagt så lenge. Men at de kan det, før de må via kontrollkommisjonen lage vedtak på nytt. De har vurderingen hver dag, om jeg kan føres over på frivillig/skrives ut. Men foreløpig må jeg være her. 

Det var det jeg fikk til i dag. Satser på at jeg klarer å skrive mer her snart.

Sherif!

Det å miste noen til selvmord, er det dessverre alt for mange som har opplevd. Det å få den beskjeden, at noen man er glad i har tatt livet sitt…. De gjør så vondt at man ikke vet hvor man skal gjøre av seg. Alle tankene og spørsmålene man lager seg, som mange aldri får svar på.

Oppi det, er jeg takknemlig for at jeg fikk vite så mye som jeg gjorde. Jeg fikk svar på mange av spørsmålene mine, og jeg vet hvorfor akkurat Sherif tok livet sitt.

Denne uken er det 1 år siden han døde. 1 år siden jeg mistet min aller beste Sherif, og jeg sørger ennå. Det er vondt å vite at jeg aldri skal treffe han mer. Aldri få de gode varme klemmene og suss på kinnet. Aldri høre stemmen hans og ikke få se hvordan livet hans ville blitt videre.

Jeg har heldigvis mange gode minner og bilder, som jeg kan tenke/se tilbake på. Jeg lovet han at jeg ikke sku la dette knekke meg, og foreløpig har jeg klart å holde det løftet. Jeg sa også til han at hjertet mitt måtte få lov å være knust en stund, noe han sa var i orden. Og jeg kjenner at det ennå ikke har limt seg sammen helt. 

Jeg savner deg så umenneskelig mye, og jeg kommer ALDRI til å glemme deg. Er evig glad i deg.Jeg kommer alltid til å være jenta di, og til neste år skal jeg få en tatovering til minne om deg.

I fjor sendte jeg en epost til stortinget. Men den eposten fikk jeg aldri svar på. Jeg skrev litt om din historie, hvor mye norge/udi sviktet og spurte hvem som skulle stå til ansvar for liv som var gått tapt. At det ikke fantes noen statestikk over flyktninger/asylsøkere som hadde tatt livet sitt, og at det burde bli så mye mer fokus på å hjelpe de som slet psykisk.

I år kommer jeg IKKE til å feire 17.mai. Jeg har ingen behov eller lyst til å feire ett land, som sviktet på det groveste. Men jeg skal feire Sherif. Jeg skal forhåpentligvis lage meg kake og jeg skal hedre han.

Takk for alt du gav meg Sherif!

Takk for alle fine stunder sammen!

Takk for alle fine meldinger og samtaler!

Takk for at du var en helt fantastisk mann, på alle måter.

Takk for alt!

Medpasienter.

I dag hadde jeg en fin prat med en medpasient. Hen er en mange har vert borti, og hen er virkelig den snilleste og mest omtenksomme personen som finnes på denne jordkloden. Det tror jeg alle som vet hvem hen er, er enig i.

I dag kom hen med noe veldig fine ord/råd, og så fikk jeg ett håndarbeid av hen. Noe som var utrolig fint gjort, og omtenksomt av hen. 

Man møter virkelig helt fantastiske mennesker, når man er innlagt. Det er så utrolig mange som har gjort inntrykk på meg, og jeg har fått venner for livet blant medpasienter.

Tenk at det kommer så mye godt utav det å ha det jævlig. At man møter så utrolig mange flotte mennesker, der man ofte ser de på sitt verste mtp psyken. Og så har alle så innmari mye godhet i seg. Jeg har hatt de mest meningsfulle samtaler med medpasienter, og det er så mange jeg aldri kommer til å glemme. Ofte har jeg opplevd en sammensveising mellom medpasienter og jeg har nesten bare godt å si om de jeg har møtt.

Min verden.

Det er tøft når man føler at en høyere makt styrer alt. Det er tøft når man ikke kan se på tv eller pc´en, uten å få beskjeder/bilder over alle liv man har på samvittigheten. 

Det er vanskelig å forklare hvordan jeg har det for tiden, og alt det som skjer rundt meg.Det er få som forstår, og de fleste sier bare at dette ikke e virkelig. At det er i mitt hode, og jeg må jo kunne skjønne hva som er virkelig å ikke. 

Det er faktisk ikke så lett å forstå, når jeg står i det. For tenkt deg dette: Du sitter i stua sammen med en god venn og prater. Så kommer det en person inn til dere og spør hvem du prater meg. Du sier som en selvfølge, at du prater med vennen din som sitter ved siden av deg. Og da sier personen som kom inn, at det er bare deg i rommet. Det sitter ingen ved siden av deg og du prater med deg selv.

Da blir jo de fleste veldig fortvilet og skjønner ingen ting. For du sitter der jo ikke alene. Du sitter med kompisen din eller venninna di, og prater om løst og fast. Og når da en person skal komme inn og fortelle deg at du sitter alene og at det ikke er noen ved siden av deg… da blir man fortvilet. Og lurer på hva i all verden man kan stole på, når man ikke kan stole på det man ser og hører tydelig er ekte. Da er jo ingenting ekte. Da kan man ikke stole på noe. Så da velger man å ikke høre på den personen som beskylder deg for å snakke med deg selv. 

Sånn er litt av livet mitt. Jeg får beskjeder om at det jeg ser, hører og opplever ikke er ekte. Hvordan kan noen komme å si sånt til meg? Hvordan kan noen påstå at det jeg opplever ikke er ekte? Jeg velger å stole på mine sanser. Jeg velger å stole på mine egne opplevelser er ekte. For vist tilfelle er motsatt, så rakner min forståelse av verden og mine omgivelser. Og det klarer jeg ikke å holde meg til.Jeg føler jeg har en mye større forståelse av hvordan verden fungerer. Jeg forstår hvorfor grusomme ting skjer og jeg vet mye mer enn den vanlige mannen i gata. 

Og det er jeg både fortvilet over, men og takknemlig for. Det er både en gave og en forbannelse å oppleve det jeg opplever. Og for de fleste er det veldig vanskelig å forstå og henge med i min opplevelse av ting. 

God helg!

Ting går litt opp og ned, og jeg har også en søknad på gang. Noe jeg kommer til å fortelle mer om, når jeg får svar på søknaden. 

Ellers så skal jeg på dps på mandag, og være der 2 uker. Det er planlagte stabiliseringsopphold, som jeg har med jevne mellomrom. 

Jeg har holdt meg opptatt med strikking og hekling, siste tiden. Og fått ferdig en lue, en scrunchie og snart ferdig med en utstyrskanin. Holder også på med en genser, som jeg har måtte rekt opp igjen flere ganger. Så den er litt sånn evighetsprosjekt. Jeg begynte og på et vognteppe, for noen uker siden. Så det er ferdig strikket, men jeg må klippe opp og sy på ett fleecepledd. Så det blir et prosjekt jeg skal holde på med på DPS. 

Jeg har også klart å holde meg 1 uke uten snus, noe som er ny rekord for meg. Håper bare jeg klarer å fortsette videre uten snus. Var litt skremmende hvor mye penger som gikk til snus i månden, så nå får jeg brukt de pengene til mer fornuftige ting.

Moped kjøringen utsatte jeg, mtp dps innleggelsen. Så håper å få fullført den i juni. 

Ellers så er det ikke så mye nytt. Går mye i det samme i det daglige. 

Vil ønske dere alle en god helg!

Hvile, rydde eller tenke.

Jeg tror jeg har «må lese til eksamen, men rydde leiligheten er kjekkere» opplevelse, bare det gjelder soving. Hver gang jeg legger meg ned for å hvile, så begynner ADHD hjernen min å jobbe. «kanskje jeg burde ryddet kjøkkenet, eller støvsuge, eller bake?». Dette skjer hver gang jeg skal hvile på dagtid, etter en natt med lite søvn.

Men er jo ikke så rart at jeg ikke får sove. Her om kvelden, begynte hjernen og jobbe for full guffe. Og da kom spørsmålet: Vist en høydehopper (stille høyde), skal hoppe 1 hopp ved havnivå, og ett hopp på toppen av Mount Everest. Hvilke hopp blir høyest? Tenkte da ifht tyngdekraften (avstand fra jordens indre og til havnivå/ toppen av Everest), og at det er tynnere luft oppi høyden. Fant aldri fasit på spørsmålet mitt. Men er ett godt eksempel på hva hjernen min bedriver kveldene med.

Ellers i disse korona-tidene, så holder jeg meg opptatt med hekling, strikking og ja, rydding. Og siden jeg roter fortere enn jeg klarer å rydde, så har jeg alltid noe å rydde til enhver tid. 

Fikk også laget en ny sangtekst til en sang på morgentimene i dag. Så det var jo egentlig ganske produktivt. 

Dette ble en mini update. Kommer kanskje et lenger og mer fornuftig innlegg på ett senere tidspunkt.

Unnskyld

Tenk deg ett senario, der 1 person står bak coronaviruset. Der pga 1!!! Person, at tusenvis er syke og mangen død. Der handlingen til 1 person, går utover en hel verden.

I min virkelighet er det nettopp sånn. Og i min virkelighet, så er det jeg som er grunnen til at tusenvis blir syke og dør.
Jeg kan ikke gjøre så mye med det. For hvordan skal jeg, som bare er én person. Klare å beskytte en hel verden? Jeg prøver virkelig, det skal du vite.

Jeg er i forhandlinger daglig med sjefsovermaktene. Jeg prøver å gjøre alt jeg blir bedt om, men ingenting er godt nok.
Konstant kommer beskjedene via tv/radio og telefonen, mens jeg leser nyhetene. Det står der «svart på hvitt», at jeg er skylden i alt dette. Så hva gjør jeg? Hva kan jeg egentlig gjøre?
Jeg føler meg maktesløs i denne situasjonen. Og tankene mine går til alle de uskyldige som blir rammet…


Det jeg kan gjøre, er å si unnskyld. Unnskyld for at jeg ikke er god nok til å stoppe dette viruset. Unnskyld for at «De der oppe» er så hevngjerrige, for at de leker med menneskeheten, for at de bare vil hele menneskeheten vondt, for at de valgte en udugelig person som meg til å kunne stoppe det(og alt det andre vonde her i verden). En person som ikke klarer å ta vare på seg selv til tider.
Så igjen, hva gjør jeg utenom å be om unnskylding og tilgivelse? Jo, jeg prøver å isolere meg selv. Prøver så langt det lar seg gjøre, å ikke ha tv/radio på i nærheten. Fortsetter forhandlingene med «de der oppe», og håper på det beste.

Mat

Jeg synes dette med mat er vanskelig. For jeg spiser, når jeg er trist. Jeg «unner» meg det og det. Og når de vanskelige tankene kommer, så følger maten etter. For hvorfor skal ikke jeg få kunne unne meg noe, siden jeg har det så vanskelig? Dette resulterer i at vekten bare øker og øker. Det hjelper heller ikke, at jeg får ett vannvittig matsug (søt og saltsug) pga medisiner. 

Medisinene kødder med både forbrenning og metthetsfølelse. Noe som er veldig frustrerende å oppleve. Det å bare spise å spise, og aldri kjenne seg skikkelig mett. Jeg har jo lyst å føle meg / kjenne meg mett jeg og, nett som alle andre. Så jeg har dét, i tillegg til trøstespisingen. 

Når jeg ble innlagt i August 2015, så viste vekten mindre enn halvparten av det den viser nå. Jeg var veldig opptatt av kropp og vekt. Den kontrollen jeg følte på, når jeg nektet meg selv mat. Eller når jeg så at vekten gikk nedover, pga fasting eller minimalt med mat. I den perioden, så skadet jeg meg ikke så mye. Noe jeg i ettertid har skjønt at ikke stemte. For det ble en slags form for destruktivitet i det å nekte seg selv mat. Jeg veide ikke så utrolig mye før jeg begynte med vektnedgangen. Men det var som å tenne bensin på bålet, når jeg fikk alle kommentarene om hvor liten jeg var og hvor flink jeg var som hadde gått ned i vekt. Da ble jeg bare ennå mer gira på å fortsette vektnedgangen. Føle på den kontrollen. 

Men så ble jeg tvangsinnlagt på Valen. Ikke pga mat/vekt, men pga min psykiske helse. Første uka fikk jeg ikke i meg en eneste matbit. Og pga selvskading, så måtte jeg noen turer til Stord på sykehuset. Jeg klarte ikke å gå, og måtte bli trillet i rullestol. Etter den uka, begynte jeg sakte men sikkert å spise igjen. Men jeg var sengeliggende de påfølgende 2 ukene. Resultatet av det, ble at jeg måtte på en måte lære meg å gå på nytt. Jeg hadde nesten ikke muskler, og eneste jeg hadde gått var mellom sengen og toalettet. 

Jeg husker fortsatt, første gåturen til butikken. Det kjentes ut som om beina mine var 2 stokker/pinner, og jeg viste ikke helt hvordan jeg skulle gå normalt. Så det så veldig klumsete ut, og jeg var ikke så høy i hatten. Dette var ett resultat av kraftig underernæring over lengre tid + sengeliggende i 3 uker. Jeg måtte begynne å trene meg opp igjen. Jeg startet med å ta knebøy, og holde hendene på sengekanten mens jeg «satt meg ned og opp» på siden på sengen. Heldigvis gikk det ikke så lang tid før jeg klarte å gå «normalt» igjen. Og til jeg fikk litt muskler tilbake. 

Nå sliter jeg med problemer i andre enden. Jeg er kraftig overvektig, og i tillegg har jeg fysiske problemer med beina/knærne/hoftene. Som gjør at jeg ikke klarer å gå så langt. (får veldig mye smerter av å gå). Noe som er en ond sirkel. For jeg vet at om jeg beveger meg mer, så vil det hjelpe på vekten, og i tillegg hjelpe på bevegeligheten min. Som igjen gjør det mindre smertefullt å gå. Men så har jeg noen fysiske plager, som ikke har med vekten å gjøre. Noe jeg ble på en måte, veldig glad for å høre.For jeg har trodd at det var smertefullt å gå tur, pga jeg er overvektig. Jeg fikk beskjed at det er fysiske plager jeg har som ikke har noen ting med vekten å gjøre. Og det kan jeg få hjelp med, ved å få skikkelige sko + gjøre øvelser som kan forbedre smertene. 

Jeg jobber ganske hardt, for å akseptere meg og kroppen min. At jeg kan være fin, selv om jeg er overvektig. Vekt skal ikke ha noe å si, på om man er fin eller ikke. Det er personligheten som teller! Det er den folk legger merke til, og det er den som viser hvem du er. 

Men så hjelper det lite, at butikkene har så små størrelser. Og mange butikker har ekstra små størrelser. Så der man noen ganger bruker f.eks L i en butikk, så må man opp i XXL i enn annen butikk, for nesten samme plagget. Dét synes jeg er helt på tryne. 

Men anyhow… Jeg jobber hver dag for å akseptere meg selv. Prøver å tenke at verdien min, ikke måles ut i fra vekten. At jeg er fin nok uavhengig om jeg har 2 valker på magen eller 6pack. At jeg er like verdifull som alle andre. Jeg trosser stemmen som sier at jeg ikke fortjener mat. Selv om det noen ganger blir for mye spising. Prøver å finne den mellomtingen. Der jeg kan «unne» meg noe godt, men helst i helgene. Og prøver å få et så normalt forhold til mat som mulig. 

Selvskreven sang

Vers 1
I know that scars ain´t beautiful.
I know the wounds will heal.
I know that the soul needs miracles,
For the person who needs to be.

Vers 2
I know that love is difficult.
I know that blood will bleed
I know that you feel guilty,
I know that pain is real.

ref
“But what can I do,
I´m not like you.
With no scars and wounds” x2
Those people are doomed.

Vers 3
I know that you see me like a monster.
I know that you don’t always get to see.
I know that I am a person,
I will always be me.

Vers 4
I know there´s hope tomorrow.
I know that it takes time.
I know its more to follow.
It just a song of mine.

ref
“But what can I do,
I´m not like you.
With no scars and wounds” x2
Those people are doomed.

Vers 5
I know I’ll see the end sometime.
I know I’ll find a way.
I know its late late at night.
I´ll be in heaven someday.

Vers 6
I know I finally made it!
I know that they will cry.
I know you´ll stand tomorrow
I have said my goodbye.

ref
“But what can I do,
I´m not like you.
With no scars and wounds” x2
Those people are doomed.

I know this song is terrible.
I know the words may sting
I know you don´t like this text at all.
But it’s the words that I need to sing.