Starten på ett helvete

28. desember, la jeg meg inn for ett stabiliseringsopphold på dps. En uke senere skrev jeg meg ut, for da var oppdraget klart. Men diverse folk hindret meg, og sendte meg på legevakten. derfra var det rett til Tvangsinnleggelse på Valen. Nå har jeg vert innlagt i 11 døgn, og jeg ser virkelig ikke en utvei, som alle blir fornøyd med. vi prøver tross alt å hjelpe alle. Men det er ingen som forstår. Jeg prøver det jeg kan å forklare, fortelle, bruke ordene mine på å si hva som er i ferd med å skje med verden. Det jeg får igjen? Bli låst inne på skjerma med 2 fastvakter.

Det har vert 20 talls vedtak på ransakelse, og tvangsbruk. Vi har sagt klart ifra at vi skal klage til kontrollkommisjonen. og håper å få medhold der. De kan virkelig ikke holde på, på denne måten. vi har nesten ingenting vi skulle ha sagt. og det er helt feil, når vi har så stor makt som vi har . jeg har fått denne makten, og vi vil bruke den til noe godt for verden. vi skal redde verden fra å bli ødelagt, menneskeheten skal slippe å bli brutalt drept, og kriminalitet, sult, naturkatastrofer blir det slutt på. men da kan ikke jeg sitte her innelåst på et rom. og ikke få fullført det vi må gjøre.

Året 2020!

Nå er vi øyeblikk ferdig med år 2020.
Det har vert litt av ett år.
Jeg har kun hatt 1 akuttinnleggelse(selv om den ble i overkant dramatisk for mange involverte), men også hatt 7 (inkludert denne) innleggelser på dps. Som har vert planlagte stabiliserings opphold.

Innleggelsen i mai, var på tvang. Da jeg ble psykotisk, og fikk ett vridd syn på verden. Jeg ble heldigvis møtt av flinke politimenn og selv om jeg var helt ute å kjøre, så er jeg takknemlig for måten politifolka møtte meg.

I juli dro venneflokken på hyttetur til Jondal,  der vi koste oss veldig med stamp, god mat, og gode samtaler.

I august skadet jeg meg på en måte, som krevde operasjoner, vacpumpe, og hudtransplantasjon. Der ble jeg og møtt på en god måte, og fikk en veldig dyktig kirurg.

I november startet jeg med en innsamlings aksjon, for å hjelpe familier til jul. Tusen tusen takk, til alle som bidro. Og til Marit, som hjalp meg med dette prosjektet(juleglede i kvinnherad). 11. Desember, fikk vi levert ut 10 poser med gaver og mat. Noe som ble tatt godt imot av de ulike.

Juledagene tilbringte jeg hos Marian, og julaften ble det pinnakjøtt, pakkelek og gaver. Tusen takk til Marian og Renate, for en minnerik dag/kveld.

For øyeblikket er jeg på dps, og skal være her noen dager inn i det nye året.

Ønsker familie, venner og bekjente godt nytt år!

Avslag og håp!

I ett halvt år, har vi jobbet med en søknad til en behandlingsplass på østlandet. Vi har skrevet gode argument, og jobbet iherdig med søknaden. Vi fikk den godkjent av helse fonna, siden det var de som skulle betale for søknadsplassen. Denne uken fikk jeg svar, og fikk avslag på søknaden.

Jeg var sikker på at om jeg fikk avslag, så ville det være pga jeg var for frisk. Dette fikk jeg vist motbevist, for det var det motsatte som var grunnen til avslaget. «for høyt symptomtrykk».Jeg kan søke på nytt om ett halvt års tid, vist jeg da klarer å være mer stabil over lengre periode. Men som mange vet, så syns jeg det er vanskelig å se så langt frem i tid. Og planlegge ting så lang fremme. 

Jeg er i bedring og jeg viser friskhetstegn, så det er jo mulig.

Ellers går tiden i strikking, hekling og tv-serier. Jeg har gjort ferdig en del julegaver, og er egentlig over halvveis på lista. Så jeg ligger godt an til jul.

Ett annet prosjekt jeg holder på med, er «juleglede i Kvinnherad». Det er ett prosjekt der jeg skal prøve å samle inn penger og gaver, til familier som ikke klarer å få endene til å møtes. Jeg prøver å få en pekepinne på hvor mange jeg kan hjelpe. Litt for å kunne vite hvor mange jeg kan si ja til. Har virkelig ikke lyst til å si nei til noen, så jeg håper jeg får inn en god sum. Slik at jeg kan virkelig starte prosjektet «juleglede i Kvinnherad». Her teller hver krone.

https://www.spleis.no/project/125617

Del gjerne linken videre.

Tusen takk!!

August

I dag våknet jeg til veldig gode nyheter. Jeg er spent på neste uke og fremover de neste ukene. Skal oppdatere mer når alt er bekreftet. 

Neste uke skal jeg og opereres i foten(for 2. gang). Har gått med en vakumpumpe, koblet til foten i snart 2 uker. Så skal bli godt å få fjernet den.  Det er resultatet av at jeg skadet meg på en fryktelig dum måte, og forhåpentligvis første og siste gang jeg skader meg på den måten.

Jeg har vert på DPS i 1 og en halv uke, og ble utskreven på onsdag denne uka. Det ble et godt opphold, og har fått ny dato for neste planlagte opphold der. 

Update

Jeg har, siden 23 april 2019, vert innlagt hver måned utenom februar i år. De fleste innleggelser har vert planlagte stabiliseringsopphold på dps. Men det har også vert noen akuttinnleggelser. Til sammen 13 innleggelser, i forskjellige lengder.
I sommer har jeg bestemt meg for å klare meg uten flere innleggelser på valen, og det er 26 dager siden utskrivelse. Jeg jobber på for å klare meg hjemme, og jeg håper at jeg skal klare meg hjemme lenge.
Behandlere påpeker forskjellen på i fjor og i år, mtp antall akuttinnleggelser og innleggelser i somatikken. Jeg har siden august i fjor, hatt 3 akuttinnleggelser, resten har vert planlagt. Jeg har i år vert innlagt på somatisk 2 ganger, mot 13 ganger i fjor. Så det går virkelig på frem, og jeg er i bedring.
Jeg håper jeg slipper flere sykehus opphold i år, og at jeg klarer meg hjemme uten hjelp av valen.
Over til noe annet. Jeg er godt i gang med julegaver, og har mange prosjekt på gang. Så jeg har rikelig å bedrive tiden min med.

DPS

Jeg er for tiden på DPS (distrikt psykiatrisk senter), og de opprettholder tvangsparagrafen.Jeg er sliten og vil hjem, men må vente til uka som kommer, for da skal det vist være et møte angående veien videre. 

Jeg prøver å tenke på alle de som er glad i meg. Jeg prøver å tenke på bestillinger jeg må gjøre ferdig. Jeg prøver å tenke på prosjekter jeg har lyst å lage. Og jeg prøver å tenke at dette ikke kommer til å vare evig. 

Jeg tar en time om gangen, og så en dag om gangen. Det hjelper å vite at jeg har en heiagjeng der ute, som bare vil meg godt. Når jeg kjemper mot større makter, som ikke vil meg godt. 

Jeg prøver å gjøre det beste utav dagen. Prøver å bruke personalet som er på jobb. Prøver å gjøre koselige ting. Og så hjelper det veldig å få besøk av venner<3. Det gjør ting mye lettere.

Jeg syns det er så urettferdig. Vist noen ber om hjelp, så får de det ikke. Men vist man ikke vil ha hjelp, så blir en tvungen til det. Jeg har opplevd begge deler, og kjenner flere som har opplevd begge deler. Og det gir ikke helt mening. For hvorfor skal man bli tvungen til å få hjelp man ikke vil ha eller trenger… hvorfor skal personer som ber om hjelp, gang på gang, ikke få det?Det er ikke rett i det hele tatt.

Valen.

Jeg klarer for tiden ikke å skrive noe som kan/bør/klare legges ut her. Det er så mye kaos i det jeg skriver, og det blir ingen helhet i det. Men jeg skal prøve å formulere et lite innlegg.

Månedens oppdatering, blir vel at jeg er tvangsinnlagt på Valen. Jeg er på paragraf 3.3 (tvungen psykisk helsevern), og de kan holde meg på denne paragrafen i inntil 1 år. Det vil ikke si at jeg må være innlagt så lenge. Men at de kan det, før de må via kontrollkommisjonen lage vedtak på nytt. De har vurderingen hver dag, om jeg kan føres over på frivillig/skrives ut. Men foreløpig må jeg være her. 

Det var det jeg fikk til i dag. Satser på at jeg klarer å skrive mer her snart.

Sherif!

Det å miste noen til selvmord, er det dessverre alt for mange som har opplevd. Det å få den beskjeden, at noen man er glad i har tatt livet sitt…. De gjør så vondt at man ikke vet hvor man skal gjøre av seg. Alle tankene og spørsmålene man lager seg, som mange aldri får svar på.

Oppi det, er jeg takknemlig for at jeg fikk vite så mye som jeg gjorde. Jeg fikk svar på mange av spørsmålene mine, og jeg vet hvorfor akkurat Sherif tok livet sitt.

Denne uken er det 1 år siden han døde. 1 år siden jeg mistet min aller beste Sherif, og jeg sørger ennå. Det er vondt å vite at jeg aldri skal treffe han mer. Aldri få de gode varme klemmene og suss på kinnet. Aldri høre stemmen hans og ikke få se hvordan livet hans ville blitt videre.

Jeg har heldigvis mange gode minner og bilder, som jeg kan tenke/se tilbake på. Jeg lovet han at jeg ikke sku la dette knekke meg, og foreløpig har jeg klart å holde det løftet. Jeg sa også til han at hjertet mitt måtte få lov å være knust en stund, noe han sa var i orden. Og jeg kjenner at det ennå ikke har limt seg sammen helt. 

Jeg savner deg så umenneskelig mye, og jeg kommer ALDRI til å glemme deg. Er evig glad i deg.Jeg kommer alltid til å være jenta di, og til neste år skal jeg få en tatovering til minne om deg.

I fjor sendte jeg en epost til stortinget. Men den eposten fikk jeg aldri svar på. Jeg skrev litt om din historie, hvor mye norge/udi sviktet og spurte hvem som skulle stå til ansvar for liv som var gått tapt. At det ikke fantes noen statestikk over flyktninger/asylsøkere som hadde tatt livet sitt, og at det burde bli så mye mer fokus på å hjelpe de som slet psykisk.

I år kommer jeg IKKE til å feire 17.mai. Jeg har ingen behov eller lyst til å feire ett land, som sviktet på det groveste. Men jeg skal feire Sherif. Jeg skal forhåpentligvis lage meg kake og jeg skal hedre han.

Takk for alt du gav meg Sherif!

Takk for alle fine stunder sammen!

Takk for alle fine meldinger og samtaler!

Takk for at du var en helt fantastisk mann, på alle måter.

Takk for alt!

Medpasienter.

I dag hadde jeg en fin prat med en medpasient. Hen er en mange har vert borti, og hen er virkelig den snilleste og mest omtenksomme personen som finnes på denne jordkloden. Det tror jeg alle som vet hvem hen er, er enig i.

I dag kom hen med noe veldig fine ord/råd, og så fikk jeg ett håndarbeid av hen. Noe som var utrolig fint gjort, og omtenksomt av hen. 

Man møter virkelig helt fantastiske mennesker, når man er innlagt. Det er så utrolig mange som har gjort inntrykk på meg, og jeg har fått venner for livet blant medpasienter.

Tenk at det kommer så mye godt utav det å ha det jævlig. At man møter så utrolig mange flotte mennesker, der man ofte ser de på sitt verste mtp psyken. Og så har alle så innmari mye godhet i seg. Jeg har hatt de mest meningsfulle samtaler med medpasienter, og det er så mange jeg aldri kommer til å glemme. Ofte har jeg opplevd en sammensveising mellom medpasienter og jeg har nesten bare godt å si om de jeg har møtt.

Min verden.

Det er tøft når man føler at en høyere makt styrer alt. Det er tøft når man ikke kan se på tv eller pc´en, uten å få beskjeder/bilder over alle liv man har på samvittigheten. 

Det er vanskelig å forklare hvordan jeg har det for tiden, og alt det som skjer rundt meg.Det er få som forstår, og de fleste sier bare at dette ikke e virkelig. At det er i mitt hode, og jeg må jo kunne skjønne hva som er virkelig å ikke. 

Det er faktisk ikke så lett å forstå, når jeg står i det. For tenkt deg dette: Du sitter i stua sammen med en god venn og prater. Så kommer det en person inn til dere og spør hvem du prater meg. Du sier som en selvfølge, at du prater med vennen din som sitter ved siden av deg. Og da sier personen som kom inn, at det er bare deg i rommet. Det sitter ingen ved siden av deg og du prater med deg selv.

Da blir jo de fleste veldig fortvilet og skjønner ingen ting. For du sitter der jo ikke alene. Du sitter med kompisen din eller venninna di, og prater om løst og fast. Og når da en person skal komme inn og fortelle deg at du sitter alene og at det ikke er noen ved siden av deg… da blir man fortvilet. Og lurer på hva i all verden man kan stole på, når man ikke kan stole på det man ser og hører tydelig er ekte. Da er jo ingenting ekte. Da kan man ikke stole på noe. Så da velger man å ikke høre på den personen som beskylder deg for å snakke med deg selv. 

Sånn er litt av livet mitt. Jeg får beskjeder om at det jeg ser, hører og opplever ikke er ekte. Hvordan kan noen komme å si sånt til meg? Hvordan kan noen påstå at det jeg opplever ikke er ekte? Jeg velger å stole på mine sanser. Jeg velger å stole på mine egne opplevelser er ekte. For vist tilfelle er motsatt, så rakner min forståelse av verden og mine omgivelser. Og det klarer jeg ikke å holde meg til.Jeg føler jeg har en mye større forståelse av hvordan verden fungerer. Jeg forstår hvorfor grusomme ting skjer og jeg vet mye mer enn den vanlige mannen i gata. 

Og det er jeg både fortvilet over, men og takknemlig for. Det er både en gave og en forbannelse å oppleve det jeg opplever. Og for de fleste er det veldig vanskelig å forstå og henge med i min opplevelse av ting.