poEM

Mørket kommer, litt etter litt.

jeg snur meg igjen og ser hva er mitt.

Hvorfor er det så mørkt, når solen er fremme.

Jeg orker ikke mer, og vil helst være hjemme.

.

Når månen først står der, i all sin prakt.

Jeg lurer veldig på, hvorfor skjer det i natt.

Han kommer frem i lyset, og jeg lurer veldig på.

Hvorfor skjer det alltid meg, jeg må løpe nå.

.

Når solen titter frem igjen, er alt helt stille.

Stormen har passert og jeg er i hvile.

Hva kunne jeg gjort annerledes? Denne gangen ei.

I natt var siste stormen, og den passerte bare meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s