Mat

Jeg synes dette med mat er vanskelig. For jeg spiser, når jeg er trist. Jeg «unner» meg det og det. Og når de vanskelige tankene kommer, så følger maten etter. For hvorfor skal ikke jeg få kunne unne meg noe, siden jeg har det så vanskelig? Dette resulterer i at vekten bare øker og øker. Det hjelper heller ikke, at jeg får ett vannvittig matsug (søt og saltsug) pga medisiner. 

Medisinene kødder med både forbrenning og metthetsfølelse. Noe som er veldig frustrerende å oppleve. Det å bare spise å spise, og aldri kjenne seg skikkelig mett. Jeg har jo lyst å føle meg / kjenne meg mett jeg og, nett som alle andre. Så jeg har dét, i tillegg til trøstespisingen. 

Når jeg ble innlagt i August 2015, så viste vekten mindre enn halvparten av det den viser nå. Jeg var veldig opptatt av kropp og vekt. Den kontrollen jeg følte på, når jeg nektet meg selv mat. Eller når jeg så at vekten gikk nedover, pga fasting eller minimalt med mat. I den perioden, så skadet jeg meg ikke så mye. Noe jeg i ettertid har skjønt at ikke stemte. For det ble en slags form for destruktivitet i det å nekte seg selv mat. Jeg veide ikke så utrolig mye før jeg begynte med vektnedgangen. Men det var som å tenne bensin på bålet, når jeg fikk alle kommentarene om hvor liten jeg var og hvor flink jeg var som hadde gått ned i vekt. Da ble jeg bare ennå mer gira på å fortsette vektnedgangen. Føle på den kontrollen. 

Men så ble jeg tvangsinnlagt på Valen. Ikke pga mat/vekt, men pga min psykiske helse. Første uka fikk jeg ikke i meg en eneste matbit. Og pga selvskading, så måtte jeg noen turer til Stord på sykehuset. Jeg klarte ikke å gå, og måtte bli trillet i rullestol. Etter den uka, begynte jeg sakte men sikkert å spise igjen. Men jeg var sengeliggende de påfølgende 2 ukene. Resultatet av det, ble at jeg måtte på en måte lære meg å gå på nytt. Jeg hadde nesten ikke muskler, og eneste jeg hadde gått var mellom sengen og toalettet. 

Jeg husker fortsatt, første gåturen til butikken. Det kjentes ut som om beina mine var 2 stokker/pinner, og jeg viste ikke helt hvordan jeg skulle gå normalt. Så det så veldig klumsete ut, og jeg var ikke så høy i hatten. Dette var ett resultat av kraftig underernæring over lengre tid + sengeliggende i 3 uker. Jeg måtte begynne å trene meg opp igjen. Jeg startet med å ta knebøy, og holde hendene på sengekanten mens jeg «satt meg ned og opp» på siden på sengen. Heldigvis gikk det ikke så lang tid før jeg klarte å gå «normalt» igjen. Og til jeg fikk litt muskler tilbake. 

Nå sliter jeg med problemer i andre enden. Jeg er kraftig overvektig, og i tillegg har jeg fysiske problemer med beina/knærne/hoftene. Som gjør at jeg ikke klarer å gå så langt. (får veldig mye smerter av å gå). Noe som er en ond sirkel. For jeg vet at om jeg beveger meg mer, så vil det hjelpe på vekten, og i tillegg hjelpe på bevegeligheten min. Som igjen gjør det mindre smertefullt å gå. Men så har jeg noen fysiske plager, som ikke har med vekten å gjøre. Noe jeg ble på en måte, veldig glad for å høre.For jeg har trodd at det var smertefullt å gå tur, pga jeg er overvektig. Jeg fikk beskjed at det er fysiske plager jeg har som ikke har noen ting med vekten å gjøre. Og det kan jeg få hjelp med, ved å få skikkelige sko + gjøre øvelser som kan forbedre smertene. 

Jeg jobber ganske hardt, for å akseptere meg og kroppen min. At jeg kan være fin, selv om jeg er overvektig. Vekt skal ikke ha noe å si, på om man er fin eller ikke. Det er personligheten som teller! Det er den folk legger merke til, og det er den som viser hvem du er. 

Men så hjelper det lite, at butikkene har så små størrelser. Og mange butikker har ekstra små størrelser. Så der man noen ganger bruker f.eks L i en butikk, så må man opp i XXL i enn annen butikk, for nesten samme plagget. Dét synes jeg er helt på tryne. 

Men anyhow… Jeg jobber hver dag for å akseptere meg selv. Prøver å tenke at verdien min, ikke måles ut i fra vekten. At jeg er fin nok uavhengig om jeg har 2 valker på magen eller 6pack. At jeg er like verdifull som alle andre. Jeg trosser stemmen som sier at jeg ikke fortjener mat. Selv om det noen ganger blir for mye spising. Prøver å finne den mellomtingen. Der jeg kan «unne» meg noe godt, men helst i helgene. Og prøver å få et så normalt forhold til mat som mulig. 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s