Oktober!

Hva gjør man når både den du elsker og deg selv, kjemper for livet?

Begge to kjemper, hver sin kamp. For seg selv og for de nærmeste. De jobber, time for time. Hva gjør man når systemet ikke er tilstrekkelig? 

Man gir ikke opp! Man fortsetter å kjempe. Man fortsetter å snakke om det som er vanskelig, og man fortsetter å ber om hjelp. 

Den siste tiden har vert ganske tøff for meg, på mange måter. Jeg lever i ett slags vakum, der dagene går ut på å overleve. «Eksistere» er et ord jeg har brukt en del, de siste ukene. Jeg føler jeg kun eksisterer, og det gjør vondt. For jeg har så lyst å leve. Jeg har så lyst å oppleve, og jeg har så lyst å kjenne glede. Men når jeg ikke klarer å kjenne på noen gode følelser, og alt føles tomt. Da er det viktig å gjøre noe. 

Så jeg snakker med behandler om eventuelle behandlinger. Vi har diskutert en del alternativer, og før jeg kan begynne skikkelig med (i dette tilfelle traumebehandling), så må jeg være ganske stabil og ha det stabilt rundt meg. Det er det på god vei til å bli, selv med opp og nedturer. 

Og så når det kommer til min vakre kjæreste, som har sine kamper hun kjemper. Hvordan skal man da skille det å være pårørende, venn, kjæreste osv..   Og hvordan klare å stille opp, når en ikke klarer å stille opp for seg selv?

Jeg gjør så godt jeg kan. Vi har kontakt hver dag. Jeg prøver å støtte og trøste. Og jeg besøker henne når hun er innlagt. Jeg viser henne at jeg bryr meg, og at jeg er der. Og det gjør hun tilbake også. Uansett hvor jævlig hun har det, så vil hun vite hvordan jeg har det. Hun støtter alt hun kan og makter. Hun sender melding og hun forteller hvor mye jeg betyr for henne. 

Uten henne, så hadde jeg kanskje ikke vert her idag. Og i tillegg til verdens snilleste, omsorgsfulle og fantastiske personlighet. Så er hun jo vakker å se på i tillegg ❤

Men, ja. Hatt samtale med behandler i dag, og hn skulle ta opp med DPS-overlegen, om jeg kunne komme inn til en planlagt innleggelse før den fastsatte datoen. Så jeg håper det går. For ting har forverret seg en del, og det fornuftige i meg ( gjerne de rundt meg) sier at det er lurt å ta tak i det, før det blir for ille. 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s