Jeg knakk igjen.

Ja, hva skal man si. Ting går ikke helt på skinner for tiden. Den gode perioden (som jeg egentlig viste, bare var en periode) , er over og jeg landet hardt å brutalt.
De siste ukene har vert preget av både somatisk å psykiatrisk sykehus, og jeg kjenner jeg er enormt skuffet over meg selv. Skuffet fordi jeg trodde at det bare var fryd å gammen fremover, og at alt var fikset bare for at jeg flyttet til Rosendal. Selv om mye er på plass hjemme og rundt meg der, så fikk jeg meg en skikkelig knekk. Det ble nok for mye på en gang.

Jeg mistet litt troen igjen, og ble satt tilbake noen steg. Men jeg skal prøve å reise meg igjen. Jeg skal prøve å ri denne bølgen i land, og jeg skal prøve å stole på de rundt meg. Stole på at det de sier er sant, og kjempe videre. Jeg vet veien frem er lang, og jeg vet at dette ikke blir siste knekken min. Men jeg må prøve så godt det lar seg gjøre, å stå i det med det støtteapparatet jeg har. Ikke la meg selv knuse å brytes ned, av stemmer og ting andre ikke ser å hører. Men våge å stole på de rundt meg, våge å tørre å kjempe videre.

Det er skummelt dette livet, og det er skummelt å leve. Jeg kjenner på mye redsel og innimellom slår det meg så kraftig ned, at jeg vet ikke hva som er her eller der. Men jeg tar et steg av gangen, og håper på at neste steg ikke er en grop.

En kommentar om “Jeg knakk igjen.

  1. ❤❤ Vi er utrolig glad i deg Michelle! Og heier som noen galne på sidelinjen, målstreken er ikke viktig, men veien dit er!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s