Historien om Herrmann(Samson)

Når jeg flyttet for meg selv første gang, så fant jeg fort ut at jeg ikke ville bo alene. Jeg trengte noen rundt meg, slik at jeg hadde selskap hele tiden. Så jeg gikk innpå facebook, og begynte å leite. Der kom jeg over en koselig dame, som hadde noen nydelige kattunger. 

Jeg tok kontakt, og avtalte henting. 

Når tiden var inne, dro jeg inn og fikk hilse på disse små kattungene. Hjertet mitt smeltet.

 Jeg fant fort ut at jeg ville ha to, slik at de hadde selskap i hverandre når jeg var borte. Så valget falt på Herrmann og Prius.

Det virket som de koste seg hjemme hos meg, og jeg koste meg med selskapet. Desverre noen måneder senere forsvant Prius, og jeg og Herrmann ble alene. Men vi aksepterte til slutt at Prius ikke kom til å komme hjem igjen.

Men så ble jeg overtalt til å ta ett år på folkehøyskole, og måtte flytte. Jeg viste ikke helt hva jeg skulle gjøre med han, men det ordnet seg slik at en venninne kunne overta han. Jeg ble utrolig lettet og tenkte at han ville få ett fint hjem hos henne. 

Skoleåret begynte og tankene falt ofte på Herrmann, men jeg viste a han hade det godt der han var.

Så fikk jeg melding av venninnen min.

For du skjønner at Herrmann, var en veldig spesiell katt. Han elsket å ta fart og hoppe opp/ klatre opp for å sutte på øreflippen til folk. Mest sannsynlig for at han ble tatt fra moren litt for tidlig. Men dette var han ganske ekstrem på. Han la potene rundt halsen på personen, og suttet i vei, og malte og koste seg. Noe som var på en måte litt sjarmerende, men og kunne bli litt slitsomt i lengden. 

I nærheten av venninnen min var det ett sykehjem…. Ja, dere kan vell tenke dere hva som skjedde videre. Han tutlet seg inn på sykehjemmet og hoppet opp på disse stakkars eldre menneskene og begynte å sutte på øreflippen deres. Nå skal det sies at Herrmann hadde vokst til å bli en ganske stor katt, og veide en del kilo. Så disse stakkarene på sykehjemmet fikk seg noen overraskelser når Herrmann kom gående inn. 

Lederen for sykehjemmet var ikke så fornøyd med dette, og det kom flere trusler på Herrmann. Så venninnen min ringte meg og fortalte om dette, og vi fant fort ut at vi måtte finne ett nytt hjem for ham.

Da startet jakten. Hun kom til Bergen med Herrmann, og jeg reiste inn til sentrum for å møte henne. Vi startet med å snakke med Dyrebeskyttelsen, som ikke ville ta han imot. Så spurte vi alt av venner og familie, om de ville overta han. Noe som ikke passet for de. Vi la ut annonse på Finn, facebook og andre nettsider uten hell. 

Vi begynte å bli desperate på dag 2, og satt utenfor dyrebeskyttelsen og viste ikke hva vi skulle gjøre. Vi spurte x antall personer på gata, om de ville overta ham og gi han ett godt hjem. Det også uten hell. 

Til slutt hadde vi ikke noe valg. For vi kunne ikke slippe han fri i naturen og vi hadde ingen som ville ha han. Så jeg tok det tunge valget, med å ta turen til en dyreklinikk i sentrum.

Der møtte jeg verdens hyggeligste dyrlege. Jeg kom inn på undersøkelsesrommet og la Herrmann på bordet. Han la seg ned og begynte å male, noe som viste godt personligheten hans. For han var verdens mest hengivende, snille og søteste katt. Hun dyrlegen fant fort ut at ham kunne vi ikke avlive. Så hun startet med å ringe rundt til venner og bekjente og familie. Om bare hun fant noen som kunne ta han til seg. Dette også uten hell.

Til slutt fikk hun overtalt dyrebeskyttelsen til å ta ham imot. Til voldsomm stor glede for både meg, dyrlegen, og venninnen min. 

Vi gikk så til DB, og fikk levert ham fra oss, mot en uviktig sum. 

Jeg var veldig spent på om ham kom til å få ett godt hjem, så jeg gikk inn på DB sine sider ganske ofte for å se om det sto noe om han. Etter en stund, fant jeg ham. Da hadde han fått navnet Samson. Og etter hvert fant de en ny familie til han. 

Heldigvis endte dette godt. Men til ettertanke, så kom leksen. At man må tenke seg om både 4 og 5 ganger før mann skaffer seg ett dyr. Er omstendighetene sik at man kan ta vare på dyret i 10-12 år fremover? For man forplikter seg til å ta vare på dyret i mangen år, og jeg var ung og trodde ikke det komte til å bli noe problem. 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s