1333 dager, og nå er det stopp:)

I dag er dagen champagnen skal sprettes, og i dag er dagen jeg har ventet på lenge. 

Det er 1333 dager siden jeg ble innlagt på Valen.

Denne dagen skal feires, for i dag starter jeg mitt nye liv. Ett liv med ny livsgnist. Ett liv med ny motivasjon. Ett liv der jeg vil leve.

Disse årene har vert veldig turbulente, med mange nedturer. Eller kanskje rettere sagt én lang nedtur, fulgt opp av noen små oppturer. Jeg var så langt nede som det overhode går an å komme. Jeg jaget etter en «god» måte å dø på. For jeg ville ikke leve, og jeg hadde null tro på behandlere, familie og personal. Når de sa at det fantes håp for meg og. For hvordan går det an å hjelpe et håpløst tilfelle? Hvordan går det an å snu tankegangen til noen som er kronisk suicidal? Hvordan går det an å gi livsgnist til noen som er så langt nede i mørket, at selv sparepærer funker ikke?

Jeg har vert nede i mørket i mangen, mangen år. Og jeg hadde virkelig ikke noe tro på, uansett hvor lang innleggelse jeg fikk. At jeg skulle bli bedre. Så derfor ville jeg ikke være innlagt. Jeg ville være hjemme, der jeg kunne ta livet mitt i ro og fred. Så derfor var jeg innlagt på tvang. Tvangen var der i 2 og ett halvt år, før vi sammen ble enige om at det ikke lenger var nødvendig med tvang, og at jeg kunne gå over til å være innlagt frivillig. 

 Så det irriterte og provoserte meg noe voldsomt, når jeg hele tiden fikk beskjed om at det var håp for meg og. For hvordan kunne de si noe så feil? Hvilket grunnlag hadde de, for at akkurat JEG kunne bli bedre? 

Hver dag fikk jeg beskjed om at jeg var verdt noe. Hver dag fikk jeg beskjed om at det fantes håp. Hver gang jeg falt, var personalet der for å hjelpe meg opp igjen. Og hver gang jeg glapp, så fikk de tak i meg igjen. 

Jeg kunne skrevet en hel bok, om alle de fantastiske personene som jobber i psykiatrien, vennene mine og familien min. For de reddet meg på så mange måter. Heldigvis fikk jeg fortalt litt av min historie i Kvinnheringen sitt blad «Folk i Kvinnherad». Der jeg fikk fortelle litt om min historie og hvor viktig det er med langtidsavdelinger, sånn som Eining for psykose ved Valen Sykehus. 

Der jeg fikk tid på meg. Tid til å bli trygg, tid til å lære meg å håndtere ulike situasjoner, tid til å bli kjent med meg selv på nytt, tid til å falle og reise meg igjen, tid til å ha gode perioder og til tid å bli bedre.

Og så er det familien min<3 de fantastiske søskene mine som har stilt opp. Ringt, send melding, komt på besøk, hatt meg på besøk når jeg trengte å komme meg vekk fra sykehuset. De som hele tiden har fortalt hvor glade de er i meg, og hvor mye jeg betyr for de. De aner ikke hvor mye det har betydd for meg! De er uerstattelige<3 Er så vannvittig glad i søskene mine og tantebarna mine<3<3

Sist men ikke minst, vennene mine. Dere som har komt i tider og utider 😛 dere har stilt opp med kjøring, telefoner midt på natta, besøk, Burn og godis. Dere sluttet aldri å stå ved min side. Og jeg er så evig glad i dere<3<3

Det var og er en knalltøff kamp. Kanskje en kamp jeg må kjempe resten av livet? Men de hadde rett!!! For jeg fikk livsgnisten tilbake, og jeg skal fortsette å kjempe for å beholde den resten av livet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s