En ny tur på sykehuset!

Ja, så ble det en ny tur på sykehuset i år. Igjen pga selvskading. Dette er en av de mørke sidene ved selvskading, som man ikke hører like mye om. Det at det går såpass langt, at man ender på somatisk sykehus pga selvskading. Det er noe jeg er veldig lite stolt av. Jeg prøver virkelig å ikke la det gå så langt, men ofte ser jeg ikke selv hvor alvorlig det er. Og det kan vær ganske skummelt. Det er viktig å kunne klare å se alvoret i ting, og kunne se hva en selv holder på med. Men det tror jeg og mange som sliter med ss har problemer med. Man tenker gjerne at det ikke er så farlig, og det er jo bare meg det går utover, så hva er det da liksom?
Men det går utover så mange fler enn en selv. Og det forstår jeg mer og mer av. For hva med de nærmeste som sitter hjemme og aner fred og ingen fare? Hva med venninner som plutselig får en melding av at bestevenninnen er på vei på sykehus?
Det må være beintøft for de som sitter på andre siden, som får meldingen eller telefonen om at en de er så glad i er på vei på sykehus.
Jeg vil si unnskyld! Unnskyld til dere som blir så bekymret. Unnskyld for at jeg gang på gang, havner i denne situasjonen og at dere må sitte hjemme å ikke kan gjøre noe fra eller til! Jeg skal prøve å bli flinkere. Jeg skal jobbe hardere og jeg skal klare til slutt å unngå disse situasjonene.
Jeg skjønner nå hvor alvorlig dette er, og hvor mye det påvirker dere. Det siste jeg vil, er at noen skal gå rundt å vær bekymret for meg. For jeg har det jo egentlig ganske bra!
Men denne selvskadingen er som rus. Den gode følelsen man får, som man jager etter og ikke klarer å gi seg med. «Bare en gang til, så skal jeg slutte!» men så lett er det ikke. Jeg vet at det vil bli sjeldnere og sjeldnere etter hvert, og til slutt kommer jeg til å klare å slutte.
Så vet jeg at flere er redd for at jeg dør i prosessen, at det går så langt at kroppen min får nokk. Men det skal jeg si deg: kroppen min er beintøff! Alt jeg har utsatt den for, og fortsatt fungerer den, fortsatt lever den og fortsatt kjemper den. Jeg har overlevd ting jeg ikke burde overleve. Og jeg prøver å se på det som en ny sjanse. En ny sjanse der jeg skal prøve å bevise både for meg selv og de rundt meg, at dette ikke er slutten. Jeg skal leve og jeg skal fortsette å kjempe mot skadetrangen, og jeg skal vinne denne kampen!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s