Jeg er redd, stemmene tar overhånd. Jeg vet ikke lenger hva som er virkelig.
Jeg lager hele tiden avtaler med personalet, 5 timer om gangen. 5 timer der jeg ikke skal skade meg. 5 timer der jeg må bruke alt jeg har av krefter til å stå imot. Og når de 5 timene er gått, så må jeg lage nye avtaler med de. Jeg kjemper. Jeg kjemper med hver muskel i kroppen, men det gjør så vondt. Det gjør så vondt å leve, å eksistere, å puste, å være til.
Jeg lager kjekke avtaler, avtaler om besøk. Jeg må holde fast ved det gode tingene, de gode øyeblikkene. For ellers faller jeg, og jeg er redd jeg aldri kommer meg opp.
Jeg fikk en voldsom nyhet på onsdag, og følelsene er blandet. Hva skjer nå? Kommer dette til å gå bra? Er dette fremtiden min? Men jeg må ha tro, tro på at dette er det riktige for meg. Jeg må prøve å stole på de rundt meg, som sier at dette er det beste for meg. Men det er så vanskelig, for hvem kan jeg stole på, når jeg ikke en gang stoler på meg selv?
