1163 dager

For 1163 dager siden, eller 29 august 2015, ble jeg innlagt på akuttposten på Valen Sykehus. En innleggelse jeg trodde skulle vare max ett par dager. Der ble jeg noen uker, for så å bli søkt opp på Psykoseposten. Jeg kom opp på psykoseposten 12. oktober 2015.
Jeg viste ikke hva jeg gikk til, og det var mye nye inntrykk, personale og medpasienter. Dette kom aldri til å gå bra tenkte jeg. Hvor lenge må jeg bli her? Hva skjer nå? Når skal jeg skrives ut? Var noen av mange spørsmål jeg stilte både meg selv og de rundt meg. Det jeg fikk beskjed om var at jeg skulle få tid. Dette kom til å ta lang tid, og jeg skulle få skikkelig god hjelp fremover.
Og det løftet har de holdt. Jeg har fått god tid til å jobbe med meg selv, og jeg har fått tid til å bli kjent og trygg på personalet og behandlere. Jeg begynner for ente gang å nerme meg en utskrivelse. Og denne gangen tror jeg at det kommer til å gå bra.

Her på avdelingen er det faktisk en del ting å ta seg til. Det er arbeidstue som er åpen hver dag fra mandag til fredag. Det er snikkerverksted, der man kan lage møbler osv. Det er turgruppe hver torsdag. og det er treningsrom for de som liker å trene.
Mye av tiden bruker jeg til å strikke. Det er en god avledning når ting herjer på i topplokket. Jeg bruker også mye tid hver dag til å prate med personalet, om det jeg har på hjertet. De kommer med gode råd og lytter på det jeg har å si. Jeg snakker også med psykolog 2 ganger i uken, der vi snakker om litt tyngre ting, pluss snakker om hvordan permisjonene har gått. Hver lørdags kveld lager en av pasientene middag til hele avdelingen.

Jeg har fått god tid til å bli kjent med personalet på Utsikten, der jeg har leilighet. Og jeg jobber stadig med å bli bedre kjent med de og de bli kjent med meg. Jeg har 1 overnatting i uka, som skal oppgraderes til 2 overnattinger snart. De her på avdelingen er flinke til å legge til rette for god behandling. De lytter og forstår, de flykter ikke unna, men blir når andre går. Jeg har fått tid til å være meg selv, til å bli kjent med meg selv, og til å lære å ta imot hjelp. Også det å lære å takle utfordringer har vert viktig. Jeg har lært så utrolig mye på de årene jeg har vert innlagt. Og jeg er så vannvittig takknemlig for at jeg harr fått tid på meg, og ikke har måttet stresse meg gjennom behandlingen. På psykoseposten jobber det en utrolig fin gjeng. De trøster når man er lei seg, de støtter når man er usikker, de bærer håpet når en ikke klarer å bære det selv. Og de er ekte mennesker med gode instinkt og følelser.

Nå er jeg på ny inni en dårlig fase, der virkelighet og fantasi blander seg. Men jeg får god hjelp og støtte fra de rundt meg. Og bekreftelse på hva som er ekte og ikke, selv om jeg ikke klarer stole på de alltid. Men jeg jobber hver dag mot å bli frisk, og jeg har tro på at en dag kan jeg kalle meg selv for frisk.
Jeg vet jeg kommer til å ha et bra team rundt meg, når jeg skrives ut herfra. Og det er jeg takknemlig for. Jeg skrives ikke ut til ingenting. Jeg har utsikten, fact teamet, fastlege og komunale tjenester. Så jeg har stor tro på at, selv om jeg ikke kommer til å være frisk når jeg skrives ut så kommer jeg til å fortsette å få god behandling fram mot en frisk Michelle Elisabeth.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s