Jeg kjemper en kamp for livet.
Jeg kjemper hver dag mot stemmene, mot følelsene, mot en verden jeg ikke vil leve i.
Hvordan kan man forvente at man skal kjempe, når man ikke ser målet? For hva er da målet? Er det det å bli gammel og grå? Ett liv med utdannelse og jobb? Eller er det de små øyeblikkene man kjenner på innimellom, de som får deg til å føle at «nå, nå lever jeg!».
Hverdagen er for tiden veldig tung. Jeg blir dratt i mange forskjellige retninger. Alle har en mening om hva som er best for meg, både personalet, venner , familie og det inni meg. Men mine meninger kommer ikke alltid frem. De lytter, men forstår sjeldent. Og jeg blir så oppgitt. Både på meg selv og på de som tror de vet hva som er best for meg. Jeg prøver å ikke si noe. Vil ikke vere i veien. Men jeg kjemper for det uvisse. Det jeg ikke vet, som ligger langt langt der fremme. Jeg tar ett skritt av gangen, og prøver å ikke falle.
