Jeg vet ikke lenger

Jeg vet ikke lenger. Jeg vet ikke hva jeg kjenner på, alt er bare kaos.
Men det går sakte men sikkert på frem. Jeg kjempe hver dag, mot både følelser,tanker, skadetrang og mer.
Jeg er en av de heldige som får god hjelp, og jeg har ett bra behandlingsopplegg. Men man må vere ganske frisk/sterk for å være syk. Jeg har heldigvis gode stunder, og de tar jeg vare på. Det er de som gir meg håp om at det kanskje en dag vil være levbart. Og jeg har gode venner, familie og behandlere å takke for støtten. Uten deres hjelp, hadde jeg aldri holdt ut.

Jeg må også prøve å akseptere, at jeg ikke kommer til å ha ett a4 liv. Jeg må prøve å akseptere, at jeg ikke kommer til å få noen utdannelse med det første. Og at jeg må se lenge etter en jobb. Jeg må akseptere at psykdommen har tatt fra meg mye, og at det vil ta lang tid eller kanskje det ikke vil skje i det hele tatt at jeg kan jobbe som alle andre. Jeg skulle gjort hva som helst for å blitt frisk, og for å ha sluppet å ha det så jævligt. Jeg ville gjort hva som helst for å kunne tatt en utdannelse og fått meg en jobb, men jeg prøver å akseptere at jeg i en alder av 23, er blitt uføretrygdet. Og jeg kanskje aldri vil oppleve jobblivet, som folk flest.
Det er en lang prosess, men målet mitt er å en dag kalle meg selv for frisk. Og jeg skal ikke slutte å kjempe og jobbe for det målet. Jeg skal ikke gi meg, og jeg skal prøve alt jeg kan å ikke gi opp.

Jeg har gode dager innimellom, men desverre er det flertall med de dårlige. Og for tiden er det mye kaos. Men det hjelper å få satt ord på det, og for støtten jeg får.
Takk!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s