Fremhevet

Meg? Michelle? Forfatter?

Det begynte med noen dikt innimellom, men i fjor gikk jeg for alvor inn for å skrive. Jeg fant fort ut, at jeg ville sette ord på min hverdag. En hverdag som består av tvangsinnleggelse på psykiatrisk sykehus, en del tvang, hvordan jeg opplever hverdagen, det å se og høre ting med mer. Jeg har alltid vert åpen om min situasjon, og om psykisk helse. For jeg syns det er så viktig at folk tør å fortelle, tør å sette ord på det som er vanskelig. For dét, det kan hjelpe flere enn du tror.

Rundt november/desember i fjor, sendte jeg en e-post til ett forlag, og lurte på om de var interessert i å lese noen av diktene jeg hadde skrevet. Jeg fikk positiv svar, og sendte av gårde ett manus. Dagene gikk, ukene gikk og månedene gikk. Og så, rett etter påske, kom svaret jeg ventet på. Jeg hadde blitt antatt, og hvis jeg forhåndssolgte x antall eksemplarer, så skulle de gi ut diktboken min!!

Tenk at jeg, Michelle Elisabeth, kan kalle meg forfatter!! Det er stort det!

Så nå er prosessen i gang, og bestillingene er godt i gang. Jeg har mye jobb foran meg, for dette er bare starten av prosessen. Mye skal gjøres, før diktboken er i postkassen til folk eller i butikkene. Diktboken skal hete «Psykt låste dører», noe som er veldig passende for innholdet i boken. Og jeg kjenner jeg gleder meg til prosessen fremover.

Om dette høres spennende ut, og du får lyst å bestille boken, da er det bare til å ta kontakt med meg på e-post : Michelle.e.myklebust @ gmail.com Eller på sosiale medier Facebook: Michelle Elisabeth Myklebust. Instagram: @michellemyk

Paralelle hverdager

Det er veldige kontraster jeg står i, som for mange er vanskelig å forstå.
Når jeg ene kvelden ligger flere timer i belter, og neste morgen får jeg pakke i posten med salgsplakater til diktboka. Det er og vanskelig for meg å være i limbo, og ikke helt vite hva den neste dagen vil bringe.

Jeg jobber på og mye av motivasjonen til diktboka, er å få litt frem i lyset hverdagen min. Kanskje er det noen som kjenner seg igjen, eller er pårørende i lignende situasjoner. Hvordan er det å ha en annen virkelighetsoppfattelse? Hvordan er det å høre noen snakke, uten at andre ser vedkommende? Hvordan er det å se noe som ingen andre ser? Hvordan er det å bli fratatt råderetten over eget liv? Mange spørsmål, men forhåpentligvis får man litt svar når man leser diktene i boka. Jeg har alltid vert veldig for åpenhet rundt mental helse. Og jeg syns det er viktig å få frem noe av det som skjer bak låste dører.

Boka » Psykt låste dører » Kan forhåndsbestilles hos meg, ved å ta kontakt med meg på sosiale medier eller sende en melding på siden til boka www.facebook.com(psyktlaastedorer

Ukraina💙💛

Ukraina
Ukraina er i fare,
Vi sitter bare her.
De flykter til de andre,
For de vil ikke mer.

Putin han er stormannsgal,
Han sender sine små.
Uskyldige soldater,
Og vi kan bare se på.

Vi prøver å stå sammen,
Med ukrainerene nå.
Putin forsetter å skyte.
Og folk de flykter må.

Ukrainerne finner styrken i seg,
De kjemper og de sloss.
De har ikke tenkt å gi seg
Mens de blør som en foss.

De andre stiller opp
De har verden i sin rygg.
Med mat og medisiner
Slik at de er trygg.

Volodymyr står ved siden av,
Sine trofaste menn.
Han viker ikke unna,
Og vi håper å se han igjen.

På facebook sees flagget,
Til det ukrainske folk.
Alle står vi sammen,
og ser på folket sloss.

Vi vil så gjerne hjelpe,
Hva kan vi gjøre nå?
Kan vi sende penger,
Eller er det dét vi må.

Organisasjonene kjemper
Sin mektige kamp,
For å skaffe hjelp til alle.
Vi må redde alle mann.

Steinen er bestilt

Jeg har i dag fått siste bekreftelsen på gravsteinen til Sherif. Så nå stemmer alt som skal stå på den. Legger ved skissen jeg fikk på epost. Den ble så fin.

Det blir og 6000!!!kr til organisasjonen LEVE Hordaland. Og det er helt fantastisk. LEVE er en organisasjon for etterlatte ved selvmord. De har blant annet sorggrupper og gir håp og trøst for etterlatte.

Jeg vil igjen takke alle som har bidratt, på den ene eller andre måten❤

Tuuusen takk!

Per no har vi samla inn 24 tusen😭😭😭❤❤❤ og det er takka vere alle som har bidratt på eine eller andre måten.
Tusen takk til kvinnheringen, som tok kontakt og ville skrive om saka. Det samme gjelder sunnhordlan. No.
Haugesund avis har og lagt ut innlegget til kvinnheringen i si avis.
Takk til valen gartneri som vil donere gravblomar. Eg tenker at det er ein grunn(kanskje fleire), til at dette blir plukka opp og at så mongen vil bidra. Det er vondt at nokon, egentlig kven som helst ikkje har ei skikkelig grav/gravstein. Og det er ein vond historie om ein fantastisk mann. Sherif du rørte ved mangen og her får me sjå kor mongen som faktisk ønske at du skal få ein fin gravplass i di favoritt bygd. Og det at det blir penger til overs, som LEVE skal få, er jo heilt fantastisk. De gjør ein super jobb med blandt anna sorggrupper og samtalar❤❤
Om ikkje lenge skal eg i gong med å velge ut gravstein og ordne grava. Eg ser fram te å kunna besøke grava å ha ei stille stond på sherif sin kvileplass. Detta betyr så enormt mykje for meg. Og eg e evig takknemlig til alle som har bidrat og fortsatt bidrar❤❤

Jentene dine saknar deg noke voldsomt🌹🌹🌹❤❤❤

https://spleis.no/211263

Kontroll

Jeg sliter mye med det at jeg ikke har kontroll over noe. Alt blir kontrollert for meg, og jeg mister meg selv mer og mer. Så jeg har begynt å ta kontroll over det jeg kan ha kontroll over, og det funker bedre enn forventet. Det har også sine negative sider, som jeg ser på som positive. Så det gjør ikke noe.

Dagene er ganske like. Jeg er litt på arbeidstuen, og holder på med ulike håndarbeidsprosjekter der. Har noen bestillinger inne, så jobber med å få de ferdige. Utenom det så har jeg fått meg Gitarlele. Det er en blanding mellom ukulele og gitar, bare at denne har 6 strenger. Så basically en mini gitar. Men den gjør uansett jobben sin. men klarte å slite en strenger når jeg skulle stemme den, så måtte kjøpe nye strenger ellers funker den tipp topp.

Venter på en del viktige eposter, så håper jeg får noen svar neste uke.

utenom dette, går mye av tiden min til å holde folk trygge. Jeg vet at mye fælt er i vente, men jeg gjør det beste jeg kan, utifra den situasjonen jeg er i. Vi skal vinne til slutt!

null rettigheter

Sykehuset har fattet vedtak om innskrenking i kontakt med omverden. I dette vedtaket lyver overlegen om begrunnelsen for å ta fra meg mobil og pc. Når jeg påpeker dette, så endrer de begrunnelsen til noe litt mer «nøytralt», og fjerner den første begrunnelsen. Jeg velger da å klage til kontrollkommisjonen, fordi de har laget vedtaket på helt feil grunnlag. Og skulle snakke med kk i dag. Får beskjed at de ikke vil snakke med meg, fordi «de kjenner deg», og de har lest overlegen sin vurdering, som ikke har noe med virkeligheten å gjøre. Hva i helvete kan jeg gjøre da. Når legene her kan lyve og finne på alt de vil, og når jeg da vil klage til kontrollkommisjonen (som skal passe på at alt går riktig for seg, og at sykehuset ikke bryter noen lover), så nekter de å snakke med meg. Og forholder seg bare til det overlegen har skrevet. Hvor er de såkalte rettighetene mine? Ingenplass, fordi jeg er innlagt på tvang og har mistet alle rettighetene mine. 

avslag

Skrev dette diktet i går, når jeg ikke fikk sove. Savnet er enormt.

Han avslag fra UNE fikk

Og valgte derfor å ta livet sitt.

Det var ikke noe enkelt valg for han,

Han ville så gjerne være en nordmann.

.

Norge sviktet på det groveste,

Og han ligger nå under gresset.

Han plukket sopp mellom busker og trær,

Han ville så gjerne være her.

.

Han gikk på fjellet og stod på ski,

Han ville så gjerne være fri.

Han trakk garn og kokte krabbe,

Dette var UNE sin største tabbe.

.

Han var min onkel, bror og venn.

Nå får jeg aldri se ham igjen.

Han fikk evig oppholdstillatelse til slutt.

Men måtte velge døden,

For systemet er kaputt.

Nytt år, nye muligheter?

Det nye året startet litt kjedelig, med en sterk forkjølelse. Det var ikke korona denne gangen, så er glad for det.

Men noe mer spennende er det jeg venter på svar/tilbakemelding på. Kan ikke si noe mer ennå, men håper det blir noe av.

Utenom det så går dagene i litt håndarbeid, hvertfall så langt konsentrasjonen rekker, og samtaler. Føler jeg ikke kommer noen vei, og står fast i en sump hvor jeg synker litt og litt. Jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg fri, og hvordan jeg skal klare og komme i mål. Jeg har så sterke ønsker, som ikke blir hørt. Jeg prøver å forklare alt hva jeg kan, men ord strekker ikke til. Så da prøver jeg å finne noe meningsfullt i hverdagen. Sånn at jeg har noe midlertidig, frem til det store skal skje.

Jeg vet ikke riktig hvor jeg vil hen med dette innlegget. Men jeg tenkte å prøve å oppdatere litt.

Er mye jeg vil dele, men som jeg ikke kan/bør. Og jeg vet ikke hvor mye som er lurt å dele, så da prøver jeg å finne en mellomting.

Jeg skal til Haugesund 9.februar og ta en bentetthetsmåling. Siden jeg går på medisiner som øker diverse, som og kan gjøre at jeg får osteoporose. Jeg tok sånn måling for noen år siden, og den viste at jeg hadde osteoponi i blant annet ryggen og beina (tror jeg det var ), så nå skal de sjekke om jeg fortsatt har det, eller om det er blitt verre eller bedre. osteoponi er forstadiet til osteoporose (benskjørhet)

For de som vil kontakte meg, så er jeg bare tilgjengelig på pc og mobil 1 time formiddag og 2 timer ettermiddag for en periode.

julen 2021

Det var nære på, at jeg ikke rakk julaften i år. Hadde gjort meg noe i går (lillejulaften), og ble sendt til Haugesund. der ble jeg operert på kvelden, og fikk dra tilbake til Valen i dag på formiddagen. Jeg er «god» på å time disse såkalte «påfunnene» mine. Men det gikk nå bra denne gangen også.

Nå blir det snart pinnekjøtt, og så skal resten av kvelden tilbringes i fellesskap med de andre.

I kveld er kvelden,

Vi som barn elsket.

Som voksne fryktet,

Og som gamle husket.

.

I kveld er kvelden,

Med pinnekjøtt på bordet.

Pakker under treet,

Og låste dører.

.

I kveld er kvelden,

Jeg lenge fryktet.

Jeg så sårt savnet,

Og som voksen minnest.

.

For selv om kvelden,

Har låste dører.

Så har vi mat på bordet,

Og bekjente vi møter.

.

I kveld skal vi spise,

Med god samvittighet.

Og åpne pakker,

Med ærbødighet.