Ls

Jeg er for tiden innlagt på valen. Det har vert litt innlegg i Kvinnheringen(lokal avisa) om arkitekturen og boforholdene her. Er ganske enig i han som skrev det. For det er som å være i fengsel mtp rommene og standaren her. Mitt rom er en av de bedre. Men alt er boltet til veggen ( av sikkerhetsmessige grunner). ingen nattbord eller lamper, utenom flombelysning i taket. benken som er fast i veggen er fryktelig vond å sitte på. Jeg vet det ligger puter til de på kontoret, og der har de ligget i ca 3 år. (jeg har ikke vert her så lenge.) Men de blir ikke «montert» av gudene vet hvilke hensyn.

Ikke alle har eget bad, og mange av dusjene har bare trykknapper og ikke mulig å stille på trykket. Mitt bad har mer vanlig dusj, med dusjslange og man kan variere trykket.

Ellers ute i gangene og i fellesarealet er det månedsvis gamle kaffeflekker som ikke er vasket vekk. kommenterte det til ett personal som vasket vekk kaffi fra gulvet, at hn kunne kanskje vaske vekk de gamle kaffeflekkene nede på veggen. Noe hen gjorde.

Ellers er det utslitte møbler, utslitt gulv. hull i veggene mm.

Dette innlegget mitt handler kun om boforhold i form av omgivelsene, rommene . ingenting om de som jobber her eller er pasienter.

De kunne ha fikset opp litt.fikset hullene i veggene. fått på plass putene på benkene på rommene. Vasket vekk gamle flekker. og hengt opp litt flere bilder. Kanskje fått noen nattbord, nattlys. slik at man kan dempe belysningen eller ha leselys uten å ha flombelysning. Dette er bare enkle forslag til hva som hadde gjort omgivelsene litt finere.

Legger ved bilde av rommet jeg har:

Rommet jeg har.

Nytt år, nye muligheter?

Det nye året startet litt kjedelig, med en sterk forkjølelse. Det var ikke korona denne gangen, så er glad for det.

Men noe mer spennende er det jeg venter på svar/tilbakemelding på. Kan ikke si noe mer ennå, men håper det blir noe av.

Utenom det så går dagene i litt håndarbeid, hvertfall så langt konsentrasjonen rekker, og samtaler. Føler jeg ikke kommer noen vei, og står fast i en sump hvor jeg synker litt og litt. Jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg fri, og hvordan jeg skal klare og komme i mål. Jeg har så sterke ønsker, som ikke blir hørt. Jeg prøver å forklare alt hva jeg kan, men ord strekker ikke til. Så da prøver jeg å finne noe meningsfullt i hverdagen. Sånn at jeg har noe midlertidig, frem til det store skal skje.

Jeg vet ikke riktig hvor jeg vil hen med dette innlegget. Men jeg tenkte å prøve å oppdatere litt.

Er mye jeg vil dele, men som jeg ikke kan/bør. Og jeg vet ikke hvor mye som er lurt å dele, så da prøver jeg å finne en mellomting.

Jeg skal til Haugesund 9.februar og ta en bentetthetsmåling. Siden jeg går på medisiner som øker diverse, som og kan gjøre at jeg får osteoporose. Jeg tok sånn måling for noen år siden, og den viste at jeg hadde osteoponi i blant annet ryggen og beina (tror jeg det var ), så nå skal de sjekke om jeg fortsatt har det, eller om det er blitt verre eller bedre. osteoponi er forstadiet til osteoporose (benskjørhet)

For de som vil kontakte meg, så er jeg bare tilgjengelig på pc og mobil 1 time formiddag og 2 timer ettermiddag for en periode.

julen 2021

Det var nære på, at jeg ikke rakk julaften i år. Hadde gjort meg noe i går (lillejulaften), og ble sendt til Haugesund. der ble jeg operert på kvelden, og fikk dra tilbake til Valen i dag på formiddagen. Jeg er «god» på å time disse såkalte «påfunnene» mine. Men det gikk nå bra denne gangen også.

Nå blir det snart pinnekjøtt, og så skal resten av kvelden tilbringes i fellesskap med de andre.

I kveld er kvelden,

Vi som barn elsket.

Som voksne fryktet,

Og som gamle husket.

.

I kveld er kvelden,

Med pinnekjøtt på bordet.

Pakker under treet,

Og låste dører.

.

I kveld er kvelden,

Jeg lenge fryktet.

Jeg så sårt savnet,

Og som voksen minnest.

.

For selv om kvelden,

Har låste dører.

Så har vi mat på bordet,

Og bekjente vi møter.

.

I kveld skal vi spise,

Med god samvittighet.

Og åpne pakker,

Med ærbødighet.

Året som har gått.

Dette året ble virkelig ikke som jeg hadde sett for meg. Startet med en planlagt innleggelse på dps, som gikk over til tvangsinnleggelse. Etter litt frem og tilbake mellom dps og post c, så ble jeg overført til en avdeling i bergen. Der var jeg i 6 mnd, og fikk noen nye diagnoser. Ikke alle jeg er enig med, men jeg har vist ikke alltid så mye jeg skulle ha sagt.

Jeg var og minisauebonde i sommer, og matet å koste med de 3 sauene vi hadde i hagen. Dolly, Blackie og Bruno. Noe som var ekstra stas.

I oktober ble jeg overført tilbake til valen, og har vert her siden.

Det har vert mange tøffe tak, og det kommer ikke til å bli lett fremmover. Jeg jobber hardt for å gjøre alle fornøyd, og samtidig føler jeg at jeg ikke kommer noen vei. Jeg vil så gjerne hjelpe, men blir stoppet gang på gang.

Nå håper jeg på rolige dager, og at ting blir lettere. Selv om ingenting tilsier det. Jeg fortsetter å stå på mitt, og håper de snart skjønner at jeg ikke har noe her å gjøre. Jeg må beskytte alle de jeg er så glade i, og det får jeg ikke gjort her.

Utenom alt dette, så er jeg glad for de som har tatt seg tid til besøk (når det har vert mulig), og de som sender meldinger og ringer.

Håper alle får en så god førjulstid, jul og nyttår som overhode mulig.

poEM

Mørket kommer, litt etter litt.

jeg snur meg igjen og ser hva er mitt.

Hvorfor er det så mørkt, når solen er fremme.

Jeg orker ikke mer, og vil helst være hjemme.

.

Når månen først står der, i all sin prakt.

Jeg lurer veldig på, hvorfor skjer det i natt.

Han kommer frem i lyset, og jeg lurer veldig på.

Hvorfor skjer det alltid meg, jeg må løpe nå.

.

Når solen titter frem igjen, er alt helt stille.

Stormen har passert og jeg er i hvile.

Hva kunne jeg gjort annerledes? Denne gangen ei.

I natt var siste stormen, og den passerte bare meg.

M!

Han står der i mørket,

Med hatten litt på skrå.

Jeg lurer veldig på, 

hva vil han meg nå.

.

Han sier så mye, 

Jeg klarer ikke se.

Hva er det han sier?

Jeg vil bare ikke mer.

.

Så kommer han frem,

 med hatten på snei.

Jeg løfter blikket mitt,

 men det går en annen vei.

.

Jeg orker ikke mere,

 og ønsker meg hjem.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre,

 så jeg gir opp igjen.

Dag 14. D

Det knyter seg i magen,

Når jeg ser den dagen.

En ny runde med tvang,

Og jeg er ikke enig en gang.

.

Jeg vil slippe denne gangen,

Og heller synge denne sangen.

En sang om håp, tro og sår.

Og ikke ett nytt stikk i mitt lår.

.

Hver fjortende dag, skal det skje.

Med fastholding, kamper og mer.

Jeg skriker med sped stemme,

«slutt å vær så slemme!»

.

De hører ikke etter,

Og jeg kjemper for det urette.

Ingen står på mitt lag.

Dette er ikke min dag.

.

«klage, kan du gjøre!»

Men de vil ikke høre.

Jeg prøver å rope igjen.

Men jeg har mistet stemmen.

Dagens rant

Hadde en god og vond prat med t i dag. Jeg skjønner at folk er bekymret når jeg i deres øyner er så «dårlig» som jeg er. Og når det blir en del ss. Jeg vil så gjerne at alle skal ha det bra, og jeg kveles av dårlig samvittighet fordi jeg bekymrer de som er glad i meg. Jeg vil ikke at de skal bli lei seg fordi jeg er her og gjør de tingene jeg gjør. Jeg ønsker jo det motsatte. Jeg prøver så langt det går, å ta de riktige beslutningene. Men så er det så ofte bare riktig for meg og det motsatte for andre. Men hjertet mitt vil at alle dere skal ha det bra. Hjertet mitt vil passe på dere og beskytte dere. Og da må noe ofres. Det kan jeg ikke stikke under en stol.  Jeg prøver å jobber knallhardt for å komme meg igjennom dette helvete. Og jeg vet ikke 100% hvordan dette kommer til å ende. Jeg vet hva som må gjøres og jeg vet hva som må til. Uansett hva disse «menneskene» høyere oppe mener og tror. Jeg har midlene til å vinne denne kampen, men det tar tid. Selv om jeg har dårlig tid, så tar det lenger tid en først antatt. Jeg lover jeg skals kjempe med nebb og klør, og jeg skal komme ut på den andre siden sterkere enn noen gang.

Jeg gir meg ikke på tap, og jeg skal ikke skuffe dere. Jeg skal vise at jeg fortsatt er den Michelle som dere kjenner og er glad i. Og dere skal forhåpentligvis slutte å bekymre dere. Jeg vil dere ikke noe vondt.

Jeg skal prøve å ta bedre vare på meg selv, mens dette pågår. Ta gode besluttninger og valg. Kjempe for de svake og kjempe for å bli sterk nok til å face alt som kommer imot.

Jeg vil så gjerne at noen skal være stolte av meg. Og skjønne at alt jeg har gjort, har jeg gjort for dere. Dere kommer først, og sånn er det bare. Selv om noen synst det er vanskelig at jeg velger det jeg velger.

Jeg ønsker så gjerne alt godt.

Next…

Endelig skal jeg få dra herfra. Planen er vistnok å bli overført i slutten på september, så jeg håper dagene går fort og at jeg klarer å bevare kontrollen frem til da.

Det er ikke alltid så lett å gjøre det jeg får beskjed om av helsepersonell, når jeg får kontrabeskjeder fra mine. Jeg prøver å samarbeide, men det går veldig dårlig. Eller, jeg samarbeider som regel på de fleste plan. Men når det kommer til ting som jeg får streng beskjed om å ikke gjøre, så har jeg ikke noe valg. Da må jeg gjøre det som M sier jeg skal gjøre.

Det er ikke så mye som er annerledes nå, enn for 5-7 måneder siden. Jeg har fortsatt samme målet, og det haster mer enn noen gang. Jeg gjør det jeg kan for å få mer tid fra M. Men jeg får mange beskjeder om hvor nærforstående det ligger. Når de ikke går på samme linje, så er det vanskelig å gjøre jobben.

Jeg håper mulighetene kommer, og at alle får bli trygge.

Nå er bestillingen ferdig, her i Bergen. Så da går turen tilbake til Kvinnherad.

Fastlåst (2021)

Beltene strammes, en etter en.

En rundt livet, og ett på hvert ben.

Så er det armer som skal strammes igjen.

Jeg feller noen tårer, og ønsker meg hjem.

.

Så ligger jeg der, på sengen alene.

Kjemper imot, med både tanker og stemmer.

«det var ikke dette jeg ville!» roper jeg ut.

Så kommer damen inn, med en kald klut.

.

«jeg vil ikke mer!» sier jeg med sped stemme.

Hvorfor må jeg være her, når jeg heller kan være hjemme.

«du er ikke frisk, og må bli her!»

Jeg kjemper imot, for jeg orker ikke mer.

.

Time etter time, lange som år.

Svett i pannen, og klistret hår.

Jeg ønsker meg bort, og vil ikke mer.

Stemmene roper, hyler og ler.

.

Jeg føler meg fastlåst og ønsker meg fri.

Tanker, stemmer, latter og tvil.

Hva blir det av meg, i dette skall.

Jeg er ikke lenger meg, men i fritt fall.

.

Hvem tar imot, når verden raser?

Når folk skriker, og stemmer maser.

«Jeg skal redde alle!», så verden blir trygg.

Bare slipp meg ut, og la meg ta hver eneste mygg.

.

Det er store makter, som presser så.

Jeg skal gjøre jobben, og dere kan se på.

Jeg vil bare alle sitt beste.

Og når verden går under, så gjorde jeg ikke det meste.

.

Dere skal vite, at dere snart er trygge.

For jeg kjemper med nebb og klør, mot de stygge.

Jeg skal vinne denne krigen, uansett hva det koster.

Jeg skal ikke tape, og jeg vet at det haster.